Billie Eilish overrasket Girl In Red ved å overrekke henne med en Spellemann-pris på Coachella 2022 denne helgen – sjekk ut videoen nedenfor.
Den norske Horten artisten, bedre kjent under artistnavnet “Girl In Red” eller “Marie Ulven”, vant prisen – ofte omtalt som en norsk Grammy – i kategorien Årets album for sin kritikerroste 2021-debut ‘If I Could Make It Go Quiet’.
“Jeg er i ferd med å overraske Girl In Red med Spellemann “Årets album” prisen” forklarte Billie Eilish i en video som ble filmet helg to av Coachella. Ulven sees da gå inn i turbussen for å finne Eilish inne. “Hva faen?!” sa en sjokkert Girl In Red.
“Hva i helvete?! Det er en norsk Grammy, vet du.» Eilish svarer: «Jeg er klar over det. Du har vunnet Spellemann… For årets album!” Deretter klemmer artistene mens Eilish gratulerer Ulven med seieren. “Dette er så rart!” sier Girl In Red og legger til til: «Dude! Jeg hadde ikke forventet dette.”
Eilish sier deretter videre i videoen til Ulven at seieren var “så jævla kul”, og beklager seg: “Jeg beklager for at jeg satte deg til veggs. Du er fantastisk, vi elsker deg så mye. Gratulerer.”
Et annet sted i klippet ble det forklart at sang-låtskriveren hadde satt rekorden for flest Spellemann-nominasjoner – og mottok totalt syv nikk i ulike kategorier, inkludert Årets sang for den Finneas-produserte singelen ‘Serotonin’.
Tre spellemannpriser til Girl in Red i kveld. Foto: NRK
Da magasinet NME snakket med Girl In Red i fjor, husket Ulven Eilishs reaksjon på sangen. “Billie sa at tekstene var tøffe, og det er galskap,” sa hun. “Jeg er så begeistret.”
Når det gjelder mulighetene for å samarbeide med Eilish i fremtiden, sa Ulven til videre magasinet: «Nei! Jeg synes det er et ganske fjernt spørsmål. Jeg ville elske det en dag, aldri si aldri, men akkurat nå vet jeg ikke hvem det blir når det kommer til å jobbe med andre musikere på den måten.»
Billie Eilish og Girl In Red vil begge opptre den andre helgen av Coachella 2022 i dag (23. april).
Da magasinet NME snakket med Girl In Red i fjor, husket Ulven Eilishs reaksjon på sangen. “Billie sa at tekstene var tøffe, og det er galskap,” sa hun. “Jeg er så begeistret.”
Når det gjelder mulighetene for å samarbeide med Eilish i fremtiden, sa Ulven til videre magasinet: «Nei! Jeg synes det er et ganske fjernt spørsmål. Jeg ville elske det en dag, aldri si aldri, men akkurat nå vet jeg ikke hvem det blir når det kommer til å jobbe med andre musikere på den måten.»
Ulven var nominert i følgende kategorier: alternativ pop/rock årets låt årets låtskriver årets musikkvideo årets produsent (sammen med Matias Téllez) årets tekstforfatter årets utgivelse Og kunne i tillegg bli årets Spellemann, hvilket altså gikk i boks.
I kveld gikk Spellemannprisutdelingen for 2021 av stabelen på NRK. Her finner du både de nominerte og vinnerne i hver kategori.
Fredag ble Norges største musikkpris, Spellemannprisen, delt ut på Sentralen i Oslo. 28 priser ble delt ut totalt.
I denne saken finner du en oversikt over vinnerne av Spellemannprisen 2022.
Pop: Alan Walker – Alan Walker 2021 Bernhoft – «Dancing On My Knees» Gabrielle – «Klipp meg i ti og lim meg sammen» Lemaitre – «Substellar»
Gabrielle – «Klipp meg i ti og lim meg sammen» Foto: Sture Nordhagen Gjermundsen
Gabrielle ble lett rørt da hun mottok prisen. Hun mener man ikke trenger en pris for å være artist, men hun synes det er “ganske digg” med en spellemann etter mye hardt arbeid.
Årets Låtskriver: Emelie Hollow – Emelie Hollow 2021 Gabrielle Leithaug – «Klipp meg i ti og lim meg sammen» Marie Ulven (girl in red) – «If I Could Make It Go Quiet» Stig Joar Haugen – «Hvite Duer, Sort Magi»
Marie Ulven fra Horten, bedre kjent som girl in red, satte med sju nominasjoner rekord for Spellemannprisen. Foto: Sture Nordhagen Gjermundsen
Årets Låt: Chris Holsten – «Smilet i ditt eget speil» Halva Priset feat. Maria Mena – «Den Fineste Chevy’n» girl in red – «Serotonin» Emma Steinbakken – «Jeg Glemmer Deg Aldri» Tix – «Fallen Angel»/«Ut Av Mørket» Hagle – «Ærmen i kærmen»
Chris Holsten (28) vant Årets låt for låta «Smilet i ditt eget speil». Foto: Sture Nordhagen Gjermundsen
Vinneren av den høythengende følgereprisen for årets låt ble Chris Holsten, med sangen «Smil i ditt eget speil».
Årets Hederspris: Hellbillies
Bandet Hellbillies fikk den gjeve prisen Årets hederspris. Gruppa har holdt på i over 30 år, og har i årevis satt preg på det musikalske landskapet. Foto: Sture Nordhagen Gjermundsen
Kamelen stakk av med Spellemannpris i klassen hiphop for albumet #FRIKJENT. Foto: Sture Nordhagen Gjermundsen
Kamelen, også kjent som Slim Kamel, ble kjent over natten da han slapp singelen «Si ingenting» i 2015. I 2018 ble han Spellemann-nominert til «Årets Gjennombrudd og Gramostipend».
– Dette er så digg. Jeg har ventet på dette så lenge. Endelig får jeg anerkjennelse i bransjen for det jeg holder på med.
I januar 2021 slapp Kamelen albumet inspirert av de fire månedene han satt i varetekt for et ran han ikke begikk, sa han etter å ha mottatt prisen.
Musikeren Christian Beharie fra Sandnes stakk fredag av med Spellemannprisen i kategorien RnB/Soul. Foto: Sture Nordhagen Gjermundsen
Han brukte takketalen til å takke de som har kjempet for homofiles rettigheter.
– I går var det 50 år siden homofili ble avkriminalisert, som er helt sykt. Jeg vil dedikere denne prisen til alle de superheltene som har kjempet for min rett, alle mine venner og alle skeives rett til noe så banalt som å eksistere, sa han på scenen da han mottok prisen.
For å yte rettferdighet til å anmelde denne filmen grunnet dens lange spilletid , er det noen mindre spoilere av hendelser som er avbildet i de tidlige stadiene av filmen i denne anmeldelsen.
yûsuke Hamaguchi’s Drive My Car er et gjennomtenkt og gåtefull karakterdrama, basert på en novelle av den berømte forfatteren Haruki Murakami.
Yûsuke (Hidetoshi Nishijima) er en suksessfull teaterregissør, gift med TV-sjef Oto (Reika Kirishima). De deler et komplekst, kreativt forhold. En ettermiddag kommer Yûsuke uventet hjem og oppdager at Oto har en affære med en ung skuespiller, Kōji (Masaki Okada), men han sier ikke et ord.
Yûsuke elsker å kjøre bilen sin, en rød Saab, og kjøre linjer på vei til jobb, og spille mot scener som Oto har spilt inn for ham på kassett. Det er under en av disse øvelsene Yûsuke er involvert i en liten ulykke. Selv om han er uskadd, får Yûsuke på sykehuset vite at han har glaukom og vil miste synet på det ene øyet. Ikke lenge etterpå forstyrrer en tragisk hendelse livet deres for alltid.
Fra filmen “Drive My Car”
To år senere aksepterer Yûsuke et opphold på et teater i Hiroshima for å sette opp en produksjon av onkel Vanya. Teateret tildeler ham en sjåfør, Misaki (Tōko Miura), og selv om han først er motvillig, er han enig. De to finner raskt ut at et bånd er knyttet.
Yûsukes skuespill er høyt ansett og kjent for å være flerspråklige produksjoner. Den ukonvensjonelle tilnærmingen ser at skuespillere snakker forskjellige språk – japansk, mandarin, koreansk, engelsk og koreansk tegnspråk – mens en skjerm projiserer undertekster over dem. Selv om det er forventet å opptre selv, kaster Yûsuke uventet Kōji i tittelrollen.
På nesten tre timer er filmen Drive My Car i svært sakte tempo, men likevel gripende drama, mer opptatt av hvem disse menneskene er enn hendelsene som skjer med dem. Den ligner på en eller annen måte Chang-dong Lees Burning (Beoning), ved at den ekstrapolerer en Murakami-novelle til maratonlengde, og gir fokus til karakteren slik at forhold føles ekte og aldri konstruert.
Drive My Car har ikke hastverk med å få fram poenget sitt – tittelsekvensen begynner for eksempel ikke før 40 minutter inn i filmen – men det er fengslende å se Yûsuke og Misaki sakte bli venner og finne ting til felles – selv om de er en del av den forbindelse, er tap og en delt følelse av anger en del av det også. Vi kan bli fristet til å tenke på forholdet deres som på en eller annen måte faderlig. Filmen er ikke subtil når den påpeker at Misaki er på samme alder som Yûsukes datter ville ha vært hvis hun hadde overlevd lungebetennelse. Men Yûsuke oppfører seg egentlig ikke på en foreldrelig måte. Deres dynamikk er en av voksende respekt og vennskap, der hver lærer av den andre, men ikke som en familiær erstatning.
Selv om det ikke er nødvendig å være kjent med Anton Tsjekhovs onkel Vanya for å nyte Drive My Car, kan de som er kjent med det russiske skuespillet være i stand til å trekke rikere sammenligninger og gjenkjenne vanlige temaer. Likevel gir Yûsukes flerspråklige teateroppsetninger fascinerende visninger. Hans eneste retning, tidlig, er at skuespillerne hans skal lese teksten, og sette seg inn i den i en så intens grad at de er i stand til å samhandle på scenen uten å kunne den andres språk. Det blør inn i Yûsukes virkelige liv også, da han og Miaski blir invitert på middag hjemme hos assistenten hans. Selv om det er oversatt, speiler middagssamtalene øvingsdynamikken, med tre ulike språk rundt bordet.
Drive My Car er et av de spennende dramaene som tar en langsom, og til tider nesten vag retning. Dens sløvt fengslende historiefortellingen er vanskelig å formidle i verken denne anmeldelsen eller filmens trailer. Men til slutt innser du at denne langsomme tilnærmingen, sveiset sammen med utmerkede hovedprestasjoner fra Nishijima og Miura, er absolutt verdt og at Drive My Car har trollbundet deg hele tiden.
Det legendariske rockebandet Foo Fighters flytter inn i en villa i Enico i California som er fylt med en god dose rock-and-roll historie av den grusomme sorten for å finne inspirasjon og for å spille inn deres etterlengtede tiende album. I det de flytter inn i villaen begynner Dave Grohl å føle at det er noe som ikke helt stemmer, og må etterhvert kjempe mot overnaturlige krefter som truer både ferdigstillelsen av albumet, men det som verre er; livene til medlemmene i bandet.
Fredag 25. februar møter Foo Fighters sine demoner i STUDIO 666!!😈 I samarbeid med Odeon Kino kan du vinne 2 billetter, samt vinyl av albumet som ble spilt inn i det hjemsøkte studioet – Medicine at Midnight! Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar med din favorittlåt av Foo Fighters🤘du finner konkurransen ved å trykke her
Se den nifse og spennende traileren til “STUDIO 666”:
Mange av landets største artister var å finne på årets storstilte “P3 Gull”
Nerver i helspenn
Det var absolutt ingen tvil om at landets største artister og stjerner var samlet på gamle Deichmanske bibliotek i Oslo under årets «P3 Gull Lørdag Kveld.
Musikkbonanzaen ble avholdt i det gamle Deichmanske biblioteket i Oslo, og det var absolutt ikke spart på konfettien og sceneeffektene Nervene var nok i helspenn for flere av de nominerte, og ikke alle kunne gå seirende ut av prisutdelingen. Vi har oppsummert årets “P3 Gull”-vinnere:
ÅRETS ARTIST: Chris Holsten vant flere priser lørdag kveld. Foto: Tom Øverlie/NRK
“Hvis verden” artisten Christ Holsten stakk av med prisen i kategorien årets artist. Han konkurrerte der mot Girl In Red, Stig Brenner, Aurora og Kamelen.
I løpet av prisutdelingen stakk artisten av med hele to priser, både «Årets artist» og «Årets låt». Begge prisene var det de der hjemme som hadde avgjort ved å stemme på sin favoritt via nrk sin nettside.
Det ble delt ut fire i løpet av den spennende kvelden. Den siste prisen, selve P3-prisen, gikk til Stig Brenner, som fikk trofeet tildelt av Statminister, Jonas Gahr Støre. Foto: Tom Øverlie/NRKDa Jonas Gahr Støre skulle dele ut pris, ble han kritisert av prisvinneren. Foto: Tom Øverlie/NRK
Stikk til statministeren
Selve æresprisen fikk artisten av selveste statministeren Jonas Gahr Støre (Ap), som også hadde stilt opp til den spesielle og storstilte anledningen, Lørdag kveld.
Når “P3-Prisen” var overrakt og Stig hadde fått takket de som skulle takkes, benyttet han anledningen til å komme med et lite stikk i Støres retning.
“Takk for at du ga denne prisen til meg. Så håper jeg virkelig at vi kan få en bedre og ny rusreform for dette landet her, for det trenger vi mer enn noe annet, avsluttet artisten med.”
«Årets nykommer»-prisen var det R&B-artisten Jonathan Floyd som stakk av med.
«Kinofilmen Aksel forteller historien om en av Norges største idrettsprofiler gjennom tidene, Aksel Lund Svindal. Filmen skildrer dramatiske hendelser i utforløypene, opp- og nedturer i livet utenfor bakken og kampen mot en kropp som sliter med å tåle belastningene. Aksel gir et unikt innblikk i en eventyrlig og spektakulær idrettskarriere, i en karakterdrevet film om sam- hold, viljestyrke og frykt»
Regissører og manusforfatter
Regissørene Even Sigstad og Filip Christensen lager filmen sammen – begge regisserer, Christensen produserer og Sigstad har skrevet manus. De har begge bakgrunn som skikjørere, og har laget en rekke skifilmer sammen siden 2004 – i sitt eget produksjonsselskap Field Productions. I 2013 gjorde duoen seg bemerket med kinodokumentaren Supervention 1, og oppfølgeren, Supervention 2, kom på kino i 2016. Sigstad og Christensen har begge jobbet i tillegg med foto og klipp, og Sigstad ble nominert til Amanda for beste klipp på Supervention 2.
På manussiden har de denne gang samarbeidet med Christopher Grøndahl, som er forfatter og dramatiker, og har skrevet manus til flere filmer, blant annet Nokas og Børning.
Etter et år med utsettelser kommer nå endelig Aksel-filmen
Etter et år med utsettelser kommer Aksel-filmen på kinoer over hele Norge. Fra og med 15.oktober kan du se Aksel-filmen på kino nær deg, men før det drar Aksel Lund Svindal, Even Sigstad og Filip Christensen på turné.
Rørende og gripende dokumentarfilm om Aksel Lund Svindal
I filmen “Aksel” fokuseres det mest på Svindals avgjørelser som alpinist, og hvordan han kom seg tilbake etter den stygge og plutselige skaden han pådro seg i Østerrike i 2017 under Super-G i Kitzbühel. Gjennom hele filmen kan vi høre også bl.a høre fantastisk musikk som er skapt for de visuelle gullkornene som blir vist på skjermen av komponistene Fay Wildhagen og Kristoffer Lo
Filmteamet har allerede bygget et lojalt og entusiastisk kjernepublikum i sine forrige kinodokumentarer Supervention 1 og 2. De har lenge hatt unik tilgang til Aksel Lund Svindal, og har fulgt ham tett siden 2015. Filmen retter seg mot et stort og ungt publikum i skimiljøer verden over, men vil også invitere inn et bredere publikum som lar seg inspirere av en sterk karakter som våger å konfrontere både sin egen frykt, og seg selv. Teamet har selv bakgrunn fra proff skikjøring, og vil med filmen om Aksel også visuelt ta oss med inn i skisporten med dynamikk og nærvær, så her har flere generasjoner mye å glede seg til.
Årets Bylarm startet med et smell for 24 gang på Torsdag, og gateløpet mellom mange av konsertscenene i Oslo var helt åpenbart for de fleste.
Det var en gjenåpnet hovedstad etter musikkbransjefestivalen Bylarm var noe av det siste som ble arrangert før Norge stengte ned i mars 2020, og riktignok ble Bylarm også kulturens store gjenåpningsfest.
Begeistringen over å endelig kunne stå tett på en folkefest, danse og nyte musikken sammen med mange mennesker satte et helt spesielt preg på de tre festivaldagene.
Se bildene fra årets Bylarm via Silke og Aroma sin fotograf Markus Hausevik Johnsen:
De Neste-stjernen Ylva fra Kristiansand overrasket med Stig Brenner alias Unge Ferrari.
Artisten Pasha ble dratt med ut av selveste Andreyun
Andreyun
Tidligere årets stjerneskudd og favoritt Isah
Isah avsluttet årets Bylarm med Magdi fra Karpe der de begge satt fyr på scenen <3
Guttas Campus sitt hovedmål er å få flere gutter til å fullføre videregående skole. Konseptet ble innført i 2018 som et prosjekt for gutter som opplever skolen som utfordrende, og som ønsker å styrke seg faglig og sosialt før de begynner på det siste året på ungdomsskolen.
Konferansen retter søkelyset mot en sentral samfunnsutfordring i Norge. Altfor mange unge gutter faller ut av skole, arbeids- og samfunnsliv.
Hva er målet med konferansen?
Målet med dagen er å fremme faglige innspill og drøfte konstruktive tilnærminger til arbeid med gutter som står i utfordrende situasjoner. Målgruppen er gutter i 9. klasse som opplever skolen som utfordrende, og som ønsker å styrke seg faglig og sosialt før de begynner på videregående skole.
Gjennom innlegg fra fagpersoner fra ulike fagområder, og ikke minst fra gutta selv, skal det i konferansen belyse: – Hvorfor er det flest gutter som har disse utfordringene? – Hva er konsekvensene av dette? – Hva kan vi gjøre med det?
Kronprins Haakon takket ja til å åpne Guttas Campus konferansen 8 September på Clarion The Hub i Oslo.
Altfor mange unge gutter faller ut av skole, arbeids- og samfunnsliv. Noen av landets dyktigste fagpersoner skal belyse utfordringene mange gutter opplever i skolen. Deltakere fra Guttas Campus deler erfaringer, og Leo Ajkic bidrar med “Skråblikk på oppvekst”.
*For det fullkomne konferanseprogrammet, trykk her*
En overbevisende dokumentar leverer et omfattende portrett av den provoserende musikalske geniet Frank Zappa som vi fikk sett kunstverket av et prosjekt på Odeon Kino Storo for den fullkomne opplevelsen.
Med Alex Winter’s dokumentarfilm “ZAPPA” får vi et ´all-access´og modig unyansert syn på livet til denne episke amerikanske skaperen og tenkeren. Det er historien om en mann, en komponist først og fremst, som ville trosse ethvert hinder for å få musikken til å danse i hodet, og det viktigste publikummet for det, det eneste som virkelig hadde betydning, selv om millioner ville bli glad i det eller ei, var Zappa selv.
Frank Zappa i dokumentarfilmen “ZAPPA”
Selvrefleksjon
Filmen gjenspeiler arbeidet til mannen selv, takket i stor grad rikdommen av arkivmateriale fra det enorme Zappa-hvelvet, som Zappa-familien Winter og produsent Glen Zipper fikk tilgang til. Filmen er produsert av Zappas sønn og nåværende forvalter av Zappa Family Trust, Ahmet Zappa (som også har en produsentkreditt, sammen med sin avdøde mor, Gail
Filmen “Zappa” prøver å vikle seg rundt livet og den enorme karrieren til Frank Zappa, som døde av prostatakreft i 1993 i en alder av 52 år. Men på grunn av hans frodige og enormt varierte musikalske produksjon – 62 album utgitt i løpet av livet og 53 posthumt – filmen føles som epokegjørende rundt hans arbeid, som ikke bare kun var “rockemusikk” men også teater, komedie, avantgarde oppreden, visuell design, animasjon og filmskaping.
Kerry McNabb og Frank Zappa i “ZAPPA” Fotokreditt: Yoram Kahana
Masse innhold
Som en del av å bruke Zappa-hvelvet til denne filmen, siktet Winter og Zipper seg for å bevare mange av materialene som finnes, og arkivets store bredde er en dokumentarers drøm. Som ung mann var Zappa besatt av film og redigering, og filmen inneholder opptak som går tilbake til Zappas barndom, inkludert tidlige zombieflikker han laget med sine søsken og foreldre i hovedrollen. Blandt disse utklippene av familiefilmer og amatørfilmer er arkivopptak fra 1950-tallet etter krigen der han vokste opp med å leke med gassmasker gitt til familien mens faren, en kjemiker, jobbet på en sennepsgassfabrikk.
For de som ikke er kjent, er det den perfekte grunning. Det er en kunstnerisk konstruert, omfattende filminnføring til en mann som gjorde så bred og varig innflytelse som enhver musiker fra det 20. århundre. Det er også en studie av ressurssterkhet og mot som er nødvendig for å lykkes i ethvert kreativt arbeid, og en honnør til en modig og mye savnet kriger for årsakene til kreativitet og ytringsfrihet.
Komplisert kunstner
Ut av intervjuer med sine nærmeste samarbeidspartnere og tidligere bandkamerater, TV-intervjuer, innspillinger av live konserter og forestillinger, opptak bak kulissene og intervjuer med kona Gail (som døde i 2015), fremstår et lappeteppportrett av en komplisert mann, krevende kunstner og en entydig visjonær. Hans bandkamerater hevder at han var en krevende låtskriver og bandleder, som hele tiden strever etter perfeksjon, sjelden å dele ut komplimenter.
Hvis den overdimensjonerte arven til verket hans har noen konsistens, er det i det rene uttrykket for hans visjon, i hvilken form som måtte ha vært. Zappa uttaler gjentatte ganger at han laget musikken han ønsket, trengte, å høre. Hvis andre ønsker å lytte, er han glad for å tilby innspillingene som en offentlig tjeneste. I “Zappa” er denne legendariske kunstnerens kompromissløse natur avstivende, dristig og fullstendig forfriskende.
Med en utmerket kinoopplevelse hos Odeon Storo og en film med mange gode nyanser gies filmen terningkast:
Emma Stone gjenoppfinner Cruella de Vil for ny Disney-film
Walt Disney Studio delte bildet i dag som viser skuespilleren fullstendig forvandlet med en svart og hvit parykk for å spille den titulære skurken i live-action-oppfølgeren til 101 dalmatinere.
Emma Stone spiller Cruella De Vil i Disneys Cruella Rettigheter: Disney Studios
Filmen fokuserer på en ung versjon av “101-Dalmatinere” skurken, Cruella de Vil. “I” 1970-tallet London blir den unge motedesigneren Estella de Vil besatt av hundens skinn, spesielt dalmatinere, til hun til slutt blir en nådeløs og skremmende legende kjent som Cruella, “beskriver Disney filmen.
Sammen med Stone spiller blant annet Emma Thompson, som spiller baronessen, Joel Fry, Paul Walter Hauser, Mark Strong og Emily Beecham, i filmen. Craig Gillespie “I, Tonya”, regissør, regisserte “Cruella. Glenn Close, som spilte Cruella Disneys nyinnspilling av” One Hundred and One Dalmatians “i 1996, er produsent av filmen.
Prosjektet ble først kunngjort tilbake i 2013.
SE OGSÅ: Anmeldelse: ´Kunstneren og Tyven´ er årets mest rørende og fascinerande dokumentarfilm
I den iøynefallende nye dokumentarfilmen avsløres det uvanlige følelsesmessige båndet mellom en tsjekkisk maler og den norske mannen som stjal to av hennes verk.
“En kunstner som knytter et bånd til en kriminell narkoman som stjal maleriene hennes i Benjamin Rees nyeste dokumentarfilm.”
Barbora Kysilkova, en tsjekkisk maler, hadde nylig flyttet til Oslo da hun fikk en bekymringsfull telefonsamtale fra en gallerist. To menn hadde brutt seg inn i Galleri Nobel i dagslys, og stakk av med to verk. Begge var hennes. Hun var ikke så sint og forvirret. “Hvorfor skulle noen stjele kunsten min?” lurte hun på. Det var en del beskjedenhet – “Jeg er ikke en kjent kunstner som er verdt det å bryte inn, bryte en lov og stjele. Jeg er ikke Picasso, ”sa hun til pressen – og delvis praktisk. De to stjålne verkene, Chloe & Emma og Swan Song, var absorberende, fotorealistiske malerier som begge strakte seg utover 4x6ft. Tyvene klarte ikke bare å gå ut med lerretene rullet opp under armene, men rørte forsiktig over 200 stifter for å fjerne dem fra rammene intakte, en oppgave som ville ta en ekspert minst en time.
Karl-Bertil Nordland sa at han stjal maleriene ‘fordi de var vakre’. Foto: Neon
Kysilkova var like mye fiksert på mennene som nøye skjulte seg med to av hennes elskede verk som med gjenopprettingen av maleriene selv. Så da sikkerhetsopptak førte til arrestasjonen av tyvene, men ikke maleriene, tok hun saken i egne hender. Da hun var forberedt på å være vitne til rettssaken mot en tyv, en tungt tatovert mann med tidligere fengselshistorie ved navn Karl-Bertil Nordland, følte hun seg “veldig nysgjerrig som en person, men først og fremst som kunstner”, sa hun. “Jeg visste ikke hva, men jeg visste at noe måtte gjøres med det.” Hvis han hadde stjålet mobiltelefonen hennes eller klokken hennes, kunne hun gå videre. Men ikke hennes arbeid. “Jeg kan ikke bare la det passere,” tenkte hun.
Og så nærmet hun seg vitneboksen og spurte Nordland: “Kanskje vi kunne møtes en gang? Selvfølgelig, alt for det formål at jeg gjerne vil lage et portrett av deg. “
Det resulterende virvaret i et forhold – et eksperiment i medfølelse, empati, forhandlinger om sårbarhet og de motstridende, underbevisste motivasjonene til å observere og bli observert – danner Maleren og tyven, en bemerkelsesverdig dokumentar av den norske filmskaperen Benjamin Ree som spiller mer som en kronglete narrativ film enn virkelige portretter. Filmen, som fikk strålende kritikker etter premieren på Sundance tidligere i år, sporer først kunstnerens vilje til å forstå Nordland, som hevdet å være for beruset til å huske hva han gjorde med hennes malerier (hans medskyldige er for det meste redigert. ut av denne fortellingen). Men i deres første møte etter retten på en restaurant i Oslo, husker han hvorfor han stjal dem: “Fordi de var vakre.”
Kunsttyven Karl-Bertil Nordland posert foran sitt portrett malt av kunstneren Barbora Kysilkova
Svaret hans vant over Kysilkova, som ikke kan motstå draget av en risikabel estetisk opplevelse; hun begynner å male ham, mens Ree, en recessiv tilstedeværelse, filmer deres trivelige møter i løpet av tre år. Før han møtte det rare paret, hadde Ree blitt fascinert av kunsttyveri, en kriminell kriminalitet med et delikat preg. En sjanse for Google-søk falt sammen med Galleri Nobel-ranet, og han koblet seg til Kysilkova for det han trodde ville være en kortfilm.
Det endret seg da han fortsatte å være vitne til at Nordland og Kysilkova åpnet for hverandre, og spesielt øyeblikket da maleren overrasket og avslører et portrett for den intetanende tyven. “Da vi først begynte å filme og før jeg ble kjent med Karl-Bertil, var han en virkelig tatovert fyr som hadde tilbrakt mange år i fengsel. Og for folk som ikke kjenner ham, kan han fremstå som en farlig person, ”sa Ree.
En tatovering brettet over Nordlands bryst: “Snitchers are a Dying Breed.” Men den herdede personaen, en finslipt voldelig og jern barndom, og senere narkotika, smuldret ved synet av Kysilkovas empatiske gjengivelse av hans likhet. Et tidsforløp av følelser spiller over ansiktet hans mens han sakte, alt sammen på en gang, bryter ned i hulk, og de to omfavner, et bånd forseglet. Scenen er en standout; intensiteten av menneskets ønske om å føle seg sett treffer som den skarpe høyden av å stupe i klart, kaldt vann.
Kunstneren og tyven
I andre halvdel av filmen ser vi Kysilkovas fortsette forfølgelsen av hennes malerier uten Nordland, hans fortsatte åpning av hans følelser under en periode i fengsel – bøyer de begge sine separate sluttbuer av følelser sammen igjen, om enn med noe filmskapende håndflate (som nevnt, lite blir avslørt av den andre medskyldige), til en tilfredsstillende og faglig avslørt sluttbue. Men forholdet mellom maleren og tyven forenes eller reduseres ikke så lett – det er, som det mest følelsesmessig rå og jordet av vennskap, født av universell ønske om å bli forstått, men føles likevel enestående i sine detaljer.
Eddie Van Halen, hans innovative og eksplosive gitarspill holdt hardrockbandet som bar familienavnet sitt sementert til toppen av albumlistene i to tiår, døde Tirsdag morgen etter en lang kamp mot kreft. Han var 65 år gammel.
Van Hallen´s sønn Wolf kunngjorde nyheten. “Han var den beste faren jeg noensinne kunne be om. Hvert øyeblikk jeg har delt med ham på og utenfor scenen, var en gave. Hjertet mitt er knust, og jeg tror ikke jeg noen gang vil komme meg helt etter dette tapet, “tweetet Wolf Van Halen.
Født i Nederland og oppvokst i Pasadena, California, grunnla han Van Halen med sin eldre bror, trommeslager Alex; søsknene fikk selskap av vokalist David Lee Roth og bassist Michael Anthony i den første innspillingen av gruppen, som eksploderte etter stjernekonkurranser på West Hollywood-klubber som Gazzarri’s og Starwood.
Van Halen er blant de 20 beste mest solgte artistene gjennom tidene, og bandet ble innlemmet i +Rock and Roll Hall of Fame´ i 2007. Rolling Stone magazine satte Eddie Van Halen på nummer 8 på listen over de 100 største gitaristene. .
David Lee Roth og Eddie Van Halen i 1983.
Eddie Van Halen var noe av en musikalsk motsetning. Han var en autodidakt som kunne spille nesten hvilket som helst instrument, men han kunne ikke lese musikk. Han var en klassisk trent pianist som også laget noen av de mest karakteristiske gitarriffene i rockhistorien. Han var en nederlandsk innvandrer som ble ansett som en av de største amerikanske gitaristene i sin generasjon.
I 2019 dukket det nyheter om at Van Halen ble behandlet for halskreft. Året etter sa Mr. Roth til Rolling Stone: “Jeg tror bandet er ferdig.”
I tillegg til sønnen og broren, etterlot Mr. Van Halen sin kone, Janie (Liszewski) Van Halen, som han giftet seg med i 2009.
Disney Plus er fremdeles en relativt ny tjeneste (debut i november 2019, og lansering i Norge 15 September 2020), men den har raskt blitt en av de mest populære streamingtjenestene som eksisterer og fortsetter å varme seg opp når Disney bringer tjenesten til nye markeder.
En stor fordel for Disney Plus er at den har et enormt innholdsbibliotek den kan bruke for å fylle tjenesten umiddelbart, mens den fortsetter å legge til nytt innhold i blandingen. Det inkluderer den nylig innspilte sceneversjonen av hitmusikalen Hamilton.
Hva er Disney Plus, og hvordan registrerer jeg meg?
Disney Plus er det offisielle navnet på Disney sin nye streamingtjeneste. Det er hjemmet til et stort bibliotek med innhold fra Disney, både TV-serier og filmer. Dette inkluderer Disney, Pixar, Marvel Studios, Star Wars, National Geographic, og til og med noe innhold fra det nylige anskaffelsen av 20th Century Fox. I tillegg til eksisterende innhold fortsetter Disney å utvide listen over originalt og eksklusivt innhold for sin streamingtjeneste.
Disney Plus-liste: Eksklusive filmer og serier
I tillegg til det enorme biblioteket med eldre innhold, er Disney Plus nå hjemmet til en rekke eksklusive filmer og TV-serier som bare er tilgjengelige på streamingtjenesten. Her er den første Disney Plus-listen over de originale seriene og filmene. Husk å gå til vår viktigste Disney Plus-side for å få mer informasjon om disse titlene.
Den norske prisen blir 69 kroner i måneden.
Man kan derimot også betale 689 kroner for et år, som vil si 57 kroner per måned. Disney tar nå opp konkurransen med Netflix og HBO, og går hardt ut prismessig. Ordinærpris etter lansering vil være 69 kr i måneden. Det er noen tiere under begge hovedkonkurrentene
Eksklusive TV-serier
The Mandalorian
High School Musical: The Musical – The Series
Encore
Marvel Hero Project
The World According to Jeff Goldblum
The Imagineering Story
Forky Asks A Question
Pixar In Real Life
Pixar Sparkshorts
Pick of the Litter
Disney Family Sundays
Star Wars The Clone Wars (season 7)
Diary of a Future President
Shop Class
Fairy Tale Weddings
Prop Culture
Disney Gallery: Star Wars The Mandalorian
It’s a Dog’s Life
The Big Fib
Zenimation
Into the Unknown: Making Frozen II
Rogue Trip
Muppets Now
Earth to Ned
Becoming
Hvis du liker popkultur, er du sannsynligvis en fan av minst en av de mange franchisene Disney eier – og Disney + har nesten alle sammen. Fra The Simpsons og Pixar til Marvel og Disney Channel Originals har Disney + mye å tilby, og katalogen blir bare mer robust. Disney har planer om å legge til flere filmer, TV-serier og originalproduksjoner til den allerede imponerende listen over lanseringstitler gjennom resten av 2020.
West sa han skulle laste opp sine Universal Records-kontrakter, og refererte til musikkindustrien som “moderne slaveri.”
I sin siste rekke tweets om innspillingsavtalen Onsdag sa Kanye West at han skulle laste opp sine Universal Records-kontrakter, mens han nok en gang refererte til musikkindustrien som “moderne slaveri.”
“Her er mine ti Universals kontrakter … Jeg trenger alle advokater i verden til å se på disse,” delte han før han fortalte tilhengere at PDF-filene ikke ville lastes opp på Twitter. Tjue minutter senere delte han screnshots av 10 dokumenter som inkluderte det som så ut til å være flere endringer, en avtale om fortjeneste og en opptaksavtale. Han tvitret av bildene: “Slik ser Kanye West-avtalen ut i dag … JEG BER I JESUS NAVN OM AT DET IKKE SER SÅNN UT I MORGEN.”
West hadde tilbrakt mye av Tirsdag kveld og tidlig Onsdag morgen med å legge ut en serie på mer enn to dusin tweets, noen med favorittbibelvers, andre pekte missiv på musikkbransjen og krevde at det han hevdet var altfor kompliserte kontrakter som skulle “forenkles nå”.
Kort tid senere delte West bilde av en svart hettegenser med uttrykket og frasen “Kim er min advokat” skrevet i gult, en tilsynelatende referanse til kona Kim Kardashian West, som studerer for å bli advokat.
Mandag kveld kunngjorde West at han “ikke legger ut mer musikk før jeg er ferdig med kontrakten min med Sony og Universal.” I januar 2019 reiste West et par søksmål mot EMI, sangutgiveren som har administrert rettighetene til sangene hans siden 2003, og mot Roc-a-Fella Records, UMG Recordings, Def Jam og Bravado International Group. EMI saksøkte West i mars 2019 for erstatning etter det i retten dokumenterte et svar på “Wests forsøk på å fraskrive seg sine forhandlede kontraktlige forpliktelser overfor selskapet.” I januar 2020 var det oppnådd et forlik mellom West og EMI. Tweeten ble i senere tid slettet.
Regissør Christopher Nolans “Tenet” har endelig ankommet kinoer rundt om i landet , og etter å ha sett filmen er en ting umiddelbart klart: Christopher Nolans høykonsept-actionbolt vil la deg rive av ansiktsmasken din etter luft, selv om du lurer på hva det hele egentlig handlet om.
På Kino: Tenet er en veldig forvirrende, veldig underholdende og en veldig metafysisk actionthriller der en hovedperson kalt ´Protagonisten´ kjemper mot kosmiske innfall fra fremtiden mens tiden flyter frem og tilbake på samme tid. Det er et 747-fly som krasjer inn i et lager og deretter raser ut av det, av grunner som ikke er umiddelbart åpenbare.
Det palindromiske fortellingskonseptet er innbegrepet av den kule, høyteknologiske, høyt konsept-tittelen (kanskje Nolan kort anså noe lignende resonans som Radar eller Noon). Med sine internasjonale lokasjoner og stunt-brikker sammen med all den tidsmessige rare, er det faktisk som en Bond-film kalt ´No Time To Die To Time No´.
‘En dødblomstring av gal usannsynlighet – men overladet med energi og fantasi’ … John David Washington som hovedpersonen. (SF Norge/ Warner Bros. Pictures)
Selvfølgelig er det vanvittig latterlig, og jeg har medfølelse med alle som mener at avskaffelse av årsak-virkningssekvens for å rote med “tid” effektivt avbryter fare og annullerer spenning og dessuten løper opp mot ulogikken i det som skjer når den endrede fortiden møter slutten av den uendrede endingen – hva denne filmen identifiserer som “bestefar paradoks”, men uten å løse problemet. Og til en viss grad er alle filmens eksplosjoner (og implosjoner) der for å avlede oppmerksomheten din fra denne grunnleggende uløseligheten
Pattinson spiller Neil, en dapper og litt louche britisk etterretningsoffiser i Mumbai som tar kontakt med hovedpersonen, spilt av en tøff unemoting John David Washington. ´The Protag´, som ingen kaller ham, blir beordret av et skyggefullt amerikansk regjeringsbyrå å takle en ny kald krigsituasjon: et angrep fra fremtiden fra styrker som er i stand til å reversere tiden.
Se traileren til Tenet
Washington får vist våpen som suger kuler fra veggen når du trekker i avtrekkeren, en innovasjon han hilser med en slags mildt misvisende overraskelse, som om han ser på en TV-nyhet om førerløse Ubers. Hvem kommer til å bruke denne skremmende teknologien, og hvordan skal den motvirkes? Dette fører vår ikke navngitte helt i kontakt med en megarik indisk entreprenør (elegant spilt av Dimple Kapadia) og en skummel russisk oligark (Kenneth Branagh) og hans tragisk klare og willowy kone Kat (Elizabeth Debicki).
Det er Debicki som har de mest gjenkjennelige menneskelige følelsene her, som roper, gråter og til og med smiler på en måte som ingen andre helt gjør, og hennes ytelse er veldig sterk, selv om min lille krangel med Tenet er at den tar noen ideer fra BBC. tilpasning av The Night Manager, og Debicki selv blir bedt om å spille i hovedsak den samme rollen.
Filmen er innspilt i en rekke land, blant annet i Norge på Tjuvholmen og taket av operahuset i Oslo. (SF Norge/ Warner Bros. Pictures)
Når det gjelder Washington og Pattinson, må de tappe ned sin naturlige varme, selv om det er hint om det som til og med kan kalles en bromance. Men det er ikke poenget: de er ikke koder nøyaktig, men de er agenter. Poenget er den fenomenale, drømmeaktige visningen, en visjon om verdens ende. Kanskje Nolan vil meditere over det store palindromet av dødelighet: fra støv er du og til støv skal du komme tilbake.
Kanskje er Tenet ikke endelig så utfordrende som hans andre tidsforstyrrende, og tidlige mesterverk, Memento fra 2000, men det er så mange fantastiske øyeblikk i filmen – symmetrisk tilbakevendende knyttneve-scener, revidert fra forskjellige synspunkter, der krigerne tilsynelatende styres av forskjellige tidsflyt: en fremover, en bakover. Det skal ikke være fornuftig. Det gir ikke mening.
Det den gjør er rett og slett å skape fantastisk kino.
