Silke og Aroma

Category: FILM/SERIER

Alt om de nyeste og beste filmene og seriene!

  • Anmeldelse: “Nosferatu” – En gotisk skrekkreise

    Anmeldelse: “Nosferatu” – En gotisk skrekkreise

    8. Januar 2025 av Silke og Aroma

    Robert Eggers, kjent for filmer som The Witch og The Lighthouse, tar oss med på en mørk og stemningsfull reise i sin nyeste film, Nosferatu (2024). Denne nytolkningen av F.W. Murnaus stumfilmklassiker fra 1922 kombinerer moderne filmteknikker med tidløs skrekk, og gir publikum en uforglemmelig opplevelse.

    En uhyggelig reise til Transylvania
    Nosferatu
    Samir Hussein/WireImage / Vogue.com / Mike Marsland/WireImage
    Handlingen er satt til 1800-tallets Tyskland og følger den unge kvinnen Ellen Hutter (Lily-Rose Depp), som blir hjemsøkt av den mystiske og overnaturlige grev Orlok (Bill Skarsgård). Deres skjebnesvangre møte fører til en intens og gripende fortelling om kjærlighet, frykt og overnaturlige krefter.
    Stjernespekket skuespill
    (F.W. Murnau)
    Skarsgårds tolkning av Orlok er både skremmende og kompleks, og gir karakteren en dybde som går utover det rent monstrøse. Depps fremstilling av Ellen er gripende, og hennes rolle er utvidet i denne versjonen, noe som gir en mer nyansert forståelse av hennes karakter. Sammen skaper de et dynamisk og engasjerende samspill som holder publikum på kanten av setet.
    Eggers er kjent for sin evne til å skape tette og uhyggelige atmosfærer, og Nosferatu er intet unntak. Filmteamet ble anerkjent med nominasjoner til både Oscar og BAFTA for beste kinematografi og produksjonsdesign, noe som understreker den visuelle kvaliteten. Kostymedesign og sminke bidrar til å forsterke den gotiske tonen, og skaper en verden som føles både tidløs og intens.
    Dypdykk i menneskelige begjær
    Filmen utforsker temaer som ensomhet, besettelse og grensene mellom liv og død. Ellen og Orloks forbindelse går utover det fysiske, og reiser spørsmål om skjebne og ofring. Eggers’ manus gir rom for refleksjon over menneskelige begjær og konsekvensene av å inngå pakt med det overnaturlige.

    Nosferatu (2024) er en visuelt imponerende film som kanskje ikke fullt ut klarer å fange den skremmende essensen av originalen. Med sterke skuespillerprestasjoner og en gjennomført visuell stil, tilbyr filmen en minneverdig opplevelse for både skrekkfans og de som søker en mer reflektert tilnærming til sjangeren. Eggers har nok en gang bevist sin evne til å skape filmer som både utfordrer og underholder.
    Du kan kjøpe billetter til Nosferatu her:

    Er du klar til å bli med Nosferatu på hans mørkeste reise? Ta en titt på den stemningsfulle traileren og forbered deg på en filmopplevelse utenom det vanlige.

    SE OGSÅ: Anmeldelse: “MaXXXine” – En dristig avslutning på Ti Wests horrortrilogi
  • Anmeldelse: “MaXXXine” – En dristig avslutning på Ti Wests horrortrilogi

    Anmeldelse: “MaXXXine” – En dristig avslutning på Ti Wests horrortrilogi

    10. September 2024 av Silke og Aroma

    Ti West fullfører sin moderne horrortrilogi med MaXXXine, en visuelt slående og tematisk rik oppfølger som bygger videre på arven fra X og Pearl. Denne gangen transporteres vi til et vibrerende, men mørkt Los Angeles på midten av 80-tallet – en verden av videokassetter, neonlys, og drømmer som både glitrer og råtner.

    En karakterdrevet reise i en kynisk verden
    Mia Goth er igjen elektrisk i hovedrollen som Maxine Minx, den tidligere pornostjernen med en ukuelig ambisjon om å slå gjennom som skuespiller i Hollywood. Hennes transformasjon gjennom trilogien har vært bemerkelsesverdig – fra den naive filmarbeideren i X, til den overlevende som nekter å gi opp drømmen sin. Goth leverer en ytelse som balanserer mellom sårbarhet og stahet, og hun gir filmen sitt emosjonelle anker i en ellers forstyrrende setting.
    Mia Goth i “MaXXXine.” Foto: Dons Lens/A24
    Visuelt og tematisk briljant
    Ti West er en mester i å skape stemning, og her er han på sitt beste. MaXXXine oser av 80-tallsestetikk, fra det glitrende neonlandskapet til de skitne bakgatene i Los Angeles. Men dette er ikke bare en overfladisk kjærlighetserklæring til en tidsepoke. West utforsker også de mørkere sidene av drømmenes by: hvordan drømmer utnyttes og hvordan enkeltmennesker ofte blir ofre for systemer uten samvittighet.
    Skrekkens subtilitet
    I motsetning til forgjengeren Pearl, som var mer psykologisk skrekk, og X, som lente seg tungt på klassisk slasher-territorium, kombinerer MaXXXine elementer fra begge. Skrekken er ofte mer subtil, bygget rundt Maxines usikkerhet og de urovekkende figurene hun møter på sin vei. Men når volden kommer, er den like grafisk og urovekkende som man kan forvente fra West.
    Noen skår i gleden?
    Selv om filmen er en triumf på mange måter, kan enkelte sekvenser føles noe langdryge. Det er tydelig at West ønsker å gi karakterene rom til å puste, men noen ganger stopper narrativet litt opp. Likevel er det et mindre problem i en ellers strålende helhet.

    MaXXXine er en verdig avslutning på Ti Wests trilogi – en skrekkfilm som er både tankevekkende og urovekkende. Med Mia Goths fantastiske skuespill og Wests visuelle finesse, er dette en film som krever oppmerksomhet. Den utforsker ikke bare mørket i menneskets ambisjon, men også de strukturer som mater vår kultur av begjær og underholdning.
    Du kan kjøpe billetter til MaXXXine her:

    Er du klar til å bli med Maxine på hennes mørkeste reise? Ta en titt på traileren og forbered deg på en filmopplevelse utenom det vanlige

    SE OGSÅ: Anmeldelse: “Innsiden Ut 2” – Når følelser blir voksne
  • Anmeldelse: “Innsiden Ut 2” – Når følelser blir voksne

    Anmeldelse: “Innsiden Ut 2” – Når følelser blir voksne

    06. August 2024 av Silke og Aroma

    Disney/Pixar’s “Innsiden Ut 2” tar seerne med på en ny reise inn i den følelsesmessige verden som ble etablert i den originale filmen.

    Med en visning i den største og mest spektakulære storsalen på ODEON Kino, Storo, er det lett å sette pris på både filmens visuelle og auditive kvaliteter i en fullkommen kinoopplevelse.

    Følelsesmessige utfordringer

    I denne oppfølgeren følger vi Riley, som nå er tenåring og navigerer gjennom den følelsesmessige turbulensen av videregående skole. De velkjente karakterene Joy (Glede), Sadness (Sorg), Anger (Vrede), Fear (Frykt), og Disgust (Avsky) er tilbake, og nye figurer som Envy (Misunnelse) introduseres for å speile tenåringens komplekse følelsesliv. Denne utvidelsen tilfører filmen en frisk vri, men skaper også noen utfordringer i hvordan de nye følelsene blir håndtert. Misunnelse, for eksempel, er en interessant tillegg, men den føles noe overfladisk utforsket.

    Visuelle styrker og strukturelle svakheter

    Filmen er visuelt imponerende med Pixar’s karakteristiske animasjon som lyser opp Rileys indre verden med fantasifulle detaljer. Den store storskjermen fremhever de subtile nyansene i animasjonen og gir en rik visuell opplevelse. Imidlertid kan enkelte sekvenser virke rush-aktige, og filmens struktur kan føles fragmentert. Dette kan skape en følelse av at visse scener og karakterutviklinger ikke får den nødvendige oppmerksomheten.

    Humor, dybde og musikk

    Balansen mellom humor og dybde er effektiv i filmen. Joy’s livlige optimisme og Anger’s hissige utbrudd gir mange komiske øyeblikk som vil appellere til både yngre og voksne seere. Samtidig prøver filmen å utforske alvorlige temaer som misunnelse og usikkerhet, men klarer kanskje ikke å dykke så dypt som ønsket. Michael Giacchino’s musikalske bidrag forsterker filmens emosjonelle tone, selv om det ikke alltid når den samme magiske kvaliteten som forgjengeren.

    Alt i alt er “Innsiden Ut 2” en solid oppfølger som gir både underholdning og refleksjon. Selv om filmen kanskje ikke når de samme høydene som sin forgjenger, er den en verdifull filmopplevelse. For dem som ønsker en film som kombinerer humor med en dypere utforskning av følelsenes rolle, er “Innsiden Ut 2” et godt valg, spesielt når sett på en storskjerm som virkelig fremhever filmens visuelle og auditive kvaliteter.
    Du kan kjøpe billetter til Innsiden Ut 2 her:
    Terningkast3silkeogaroma

    Klar for å se hva “Innsiden Ut 2” har i vente? Ta en titt på traileren her:

    SE OGSÅ: Anmeldelse: “Kingdom of the Planet of the Apes” – Arven Etter Caesar
  • Anmeldelse: “Kingdom of the Planet of the Apes” – Arven Etter Caesar

    Anmeldelse: “Kingdom of the Planet of the Apes” – Arven Etter Caesar

    10. Mai 2024 av Silke og Aroma

    Den nyeste tilskuddet i “Planet of the Apes”-franchisen, “Kingdom of the Planet of the Apes”, leverer en episk fortelling som både hedrer sine forgjengere og introduserer nye elementer til sagaen. Filmen, regissert av Wes Ball, tar publikum med på en visuelt slående og følelsesmessig resonant reise.

    Vår anmelder fikk anledning til å oppleve filmen i den største og mest spektakulære storsalen på Colosseum Kino.

    Handling og plot
    Plottet i “Kingdom of the Planet of the Apes” foregår flere år etter hendelsene i “War for the Planet of the Apes”.Apene, ledet av Cæsars etterkommere, har etablert et samfunn i skogene, men fredsperioden trues av menneskelige overlevende som er fast bestemt på å gjenerobre tapte territorier. Konflikten mellom menneskene og apene eskalerer, og filmen utforsker temaer som makt, overlevelse og sameksistens.

    Owen Teague briljerer som Cornelius, en leder som balanserer plikt og moral. Freya Allan, kjent fra “The Witcher”, gir håp gjennom sin karakter, en menneskelig overlevende. Peter Macon og Eka Darville leverer kraftfulle prestasjoner som rådgivere og rivaler.

    Skuespillerprestasjonene er solide over hele linja. Andy Serkis’ fravær som Cæsar merkes, men etterfølgeren, spilt av en digitalt animert og motion-captured skuespiller, gir en verdig oppfølgning. Karakteren er både kraftfull og sårbar, noe som gir publikum en protagonist de kan heie på.

    På menneskesiden leverer hovedrolleinnehaverne sterke prestasjoner som gir dybde til deres kamp for overlevelse. Deres indre konflikter og motiver utforskes på en måte som gir dem sympati, til tross for deres antagonistiske rolle. Likevel kunne noen av birollene ha vært mer utviklede, da enkelte karakterer fremstår som endimensjonale og stereotypiske.
    Visuelle effekter og kinematografi

    Kinematografien av Greig Fraser er spektakulær, med frodige skogscener og dystopiske landskap som gir filmen en sterk visuell identitet. Kamerabevegelsene er dynamiske og innrammer handlingen på en måte som holder publikum engasjert gjennom hele filmen. Noen ganger kan de overdådige visuelle effektene virke overveldende, og noen scener kunne ha dratt nytte av mer tilbakeholdenhet for å la handlingen og karakterene skinne.
    Musikk og lyd
    Michael Giacchinos musikk underbygger filmens tone og stemning på mesterlig vis. Soundtracket gir både spenning og følelsesdybde, og bidrar til å forsterke de dramatiske øyeblikkene. Lydeffektene, spesielt under kampsekvensene, er kraftige og immersive, noe som gir seeren en intens opplevelse. Til tider kan lydmiksen være litt ubalansert, hvor dialogen drukner i de bombastiske lydeffektene og musikken.
    Fortsetter tradisjonen
    Kingdom of the Planet of the Apes” fortsetter tradisjonen med å utforske komplekse temaer gjennom sin science fiction-ramme. Filmen tar opp spørsmål om makt, etikk og hva det vil si å være menneske. Den viser hvordan frykt og misforståelser kan føre til konflikt, og hvordan håp og forsoning kan bygge broer. Noen av temaene kan føles noe overforklart, og filmen kunne ha tjent på mer subtilitet i sin symbolikk.
    Kingdom of the Planet of the Apes” er en verdig oppfølger som utvider universet på meningsfulle måter.

    Den kombinerer imponerende visuelle effekter med sterke karakterutviklinger og en dyp, tankevekkende historie. Til tross for noen forutsigbare plotelementer og mindre karakterutviklingsproblemer, gir filmen en tilfredsstillende og engasjerende opplevelse som vil tilfredsstille både gamle fans og nye seere.

    Du kan kjøpe billetter til Kingdom of the Planet of the Apes her:

    Hvis du vil få en forsmak på hva “Kingdom of the Planet of the Apes” har å tilby, kan du se den spennende traileren her:

    SE OGSÅ: Anmeldelse: “The Zone Of Interest” – Gjennom Psykens Tåke

  • Anmeldelse: “The Zone Of Interest” – Gjennom Psykens Tåke

    Anmeldelse: “The Zone Of Interest” – Gjennom Psykens Tåke

    1. Februar 2024 av Silke og Aroma

    Regissør Martin Amis’ filmatisering av sin egen roman, “The Zone of Interest,” er et ambisiøst prosjekt som utforsker de mest dystre og utfordrende aspektene ved menneskelig natur i skyggen av Holocaust. Gjennom et mørkt narrativ og komplekse karakterstudier, søker filmen å kaste lys over de uhyrlige handlingene som fant sted i Auschwitz, samtidig som den utfordrer publikum til å reflektere over temaer som moral, ansvar og selverkjennelse.

    Vår anmelder fikk anledning til å oppleve The Zone Of Interest på den tradisjonsrike Gimle Kino

    Mellom skyld og uskyld
    En av de mest slående aspektene ved “The Zone of Interest” er dens evne til å humanisere selv de mest ugjennomtrengelige karakterene. Gjennom dyptpløyende karakterutvikling og subtile nyanser i skuespillet, får vi et innblikk i de indre kampene til både fangevoktere og fanger. Dette gir filmen en forstyrrende autentisitet og gjør det umulig for publikum å unnslippe den moralske kompleksiteten som ligger i hendelsene som utspiller seg.
    Skuespillerprestasjonene er enestående, med stjernespillere som gir sine karakterer en dybde og troverdighet som er avgjørende for filmens virkning. Gjennom hver tilsynelatende små gest og hver utveksling av dialog, formidler skuespillerne det emosjonelle og psykologiske stresset som er forbundet med å leve og jobbe i en slik grusom virkelighet.
    Naturopplevelse og bittersøt glede: I “The Zone of Interest” bor Hedwig Höss (Sandra Hüller) rett utenfor Auschwitz-murene (plassert øverst til venstre). Fotokreditt: SF Studios
    Visuell briljans og atmosfærisk intensitet
    På den tekniske siden er filmens visuelle presentasjon imponerende, med en mørk og ugjestmild estetikk som speiler den indre tilstanden til både karakterene og det dystre miljøet de befinner seg i. Kameraarbeidet og lyddesignet bidrar til å forsterke filmens atmosfære av uunngåelig tragedie, og sammen skaper de en opplevelse som er både visuelt slående og følelsesmessig dyptgripende.
    Strukturelle utfordringer og ujevn pacing
    Imidlertid lider filmen av noen utfordringer, spesielt når det gjelder dens strukturelle sammenheng og pacing. På grunn av historiens kompleksitet og det store antallet karakterer, kan filmens fortellerteknikk noen ganger føles fragmentert og ujevn, noe som kan forvirre eller distrahere publikum fra den overordnede opplevelsen.
    Samlet sett er “The Zone of Interest” en ambisiøs og tankevekkende film som utforsker noen av de mest utfordrende temaene i menneskets historie. Gjennom en overbevisende fortelling, strålende skuespill og imponerende teknisk håndverk, klarer filmen å gripe publikum på en dyp og emosjonell måte. Selv om den ikke er uten sine feil, er dens relevans og kraftige budskap en påminnelse om viktigheten av kunsten til å utforske selv de mest smertefulle og vanskelige realiteter. “The Zone of Interest” er en film som vil etterlate et uutslettelig inntrykk på de som tør å utforske dens mørke og kompliserte verden.
    terningkast seks silkeogaroma
    Du kan kjøpe billetter til The Zone Of Interest her:

    Dersom du ønsker å få et innblikk i hva “The Zone of Interest” har å by på, kan du få en smakebit ved å sjekke ut den spennende traileren til filmen her:

    SE OGSÅ: Anmeldelse: “Napoleon” – Joaquin Phoenix i historisk portrett
  • Anmeldelse: “Napoleon” – Joaquin Phoenix i historisk portrett

    Anmeldelse: “Napoleon” – Joaquin Phoenix i historisk portrett

    Den høyt etterlengtede filmen som tar oss med på en episk reise gjennom livet til den legendariske keiseren, er intet mindre enn et visuelt mesterverk. Regissør Ridley Scott og den talentfulle Joaquin Phoenix slår sine krefter sammen for å presentere et filmverk som ikke bare utforsker historiske fakta, men også kaster lys over de menneskelige aspektene til en av historiens mest ikoniske skikkelser.

    Våre anmeldere fikk anledning til å oppleve Ridley Scotts nye storfilm på den tradisjonsrike kinoen Gimle

    Mesterlig skuespill

    I hovedrollen som Napoleon gir Joaquin Phoenix en magisk fremføring som går langt utover det som var forventet. Hans evne til å formidle både den kraftfulle autoriteten og de sårbare øyeblikkene til keiseren er intet mindre enn mesterlig. Imidlertid kan noen birolleprestasjoner virke noe overfladiske og mangler den dybden som Phoenix bringer til sin karakter.

    Ridley Scott tar publikum med på en visuell berg-og-dal-bane gjennom Napoleons liv, fra de majestetiske slagmarkene til de intime øyeblikkene. Regi er presis og kunstnerisk, men filmen kan oppleves som for lang, og noen scener virker unødvendig utvidet, noe som påvirker filmens samlede tempo negativt.
    Napoleon
    Regissør Ridley Scott og Joaquin Phoenix slår seg sammen igjen for første gang siden “Gladiatoren” i en ny storfilm Foto: SF Studios
    Kraftfull men kanskje ikke alltid gripende

    Manuset gir dybde til karakterene og utforsker de menneskelige aspektene av Napoleons komplekse personlighet. Dialogen er kraftfull og gripende, men noen ganger kan det bli for melodramatisk, og filmen lener seg på kjente tropeelementer. Hvert kostyme og hver kulisse er nøye utformet for å gjenskape Napoleons æra med enestående detaljrikdom. Produksjonsdesignet er en visuell fest, men det er øyeblikk der overdreven detaljering kan distrahere fra selve historien.

    Musikken, komponert av Martin Phipps er en kraft i seg selv. Den forsterker følelsene og skaper en atmosfære som er med på å heve filmens intensitet. Hvert tonalt valg synes nøye gjennomtenkt og utfyller filmens rytme. Komponistens evne til å fange essensen av Napoleons epoke gjennom musikken er en av filmens styrker, og partituret supplerer effektivt de visuelle elementene.

    Filmen er en visuell fest, med imponerende produksjonsdesign og autentiske kostymer som gjenskaper 1800-tallets Europa. Kampscenene og store slag er imponerende koreografert og skaper en oppslukende opplevelse for publikum. Cinematografien gir et vakkert bakteppe for historien og fanger essensen av Napoleons epoke.
    Joaquin Phoenix i Napoleon. Foto: SF Studios
    Politiske intriger og kamper

    Filmen utforsker ikke bare Napoleons krigføring og politiske intriger, men også hans rolle som en banebrytende reformator og moderniserer. Den berører tematikk som maktens pris, skjebne, og den menneskelige siden av en historisk gigant. Gjennom nøye utvalgte dialoger og situasjoner fanger filmen Napoleons kompleksitet og utfordrer publikum til å reflektere over hans arv.
    De monumentale kampene, som dominerer denne to timer og førti minutter lange filmen, er virkelig bemerkelsesverdige. Scott demonstrerer imidlertid sin briljans ved å gi hver kamp og krigsscene en egenart. Han utfører kunsten å regissere de visuelle krigstablene på en så variert måte at man knapt kan forutse hvordan det påfølgende slaget vil utfolde seg – en kunstnerisk fremgangsmåte som holder oss i spenning, ivrige etter å oppleve det neste slagets unike visuelle sjarm

    Napoleon er en triumf av historisk filmproduksjon. Med en solid historiefortelling, strålende skuespillerprestasjoner og imponerende produksjonsverdier, er dette en film som appellerer til både historieentusiaster og de som søker en episk filmopplevelse. Den gir en tankevekkende innsikt i Napoleons komplekse karakter og arven hans som en av verdens mest innflytelsesrike ledere. For de som søker en film som kombinerer drama, action og historie, er Napoleon et must-see mesterverk som plasserer seg som en av årets beste historiske filmer
    Du kan kjøpe billetter til Napoleon her:

    Hvis denne anmeldelsen har pirret nysgjerrigheten din, og du ønsker å få et visuelt glimt av den episke reisen gjennom Napoleons liv, kan du se filmtraileren her:

    SE OGSÅ: Anmeldelse: “Oppenheimer” – En Dyptgripende Filmopplevelse

  • Anmeldelse: “Oppenheimer” – En Dyptgripende Filmopplevelse

    Anmeldelse: “Oppenheimer” – En Dyptgripende Filmopplevelse

    22. Juli 2023 av Silke og Aroma

    Christopher Nolan’s “Oppenheimer” har skapt mye oppstyr i 2023, og det er ikke uten grunn. Filmen gir publikum en visuell og intellektuell opplevelse som utforsker livet til J. Robert Oppenheimer, en av historiens mest kontroversielle figurer. Likevel, selv om filmen har mange strålende øyeblikk, er den ikke uten sine utfordringer.

    Våre anmeldere fikk anledning til å oppleve Christopher Nolans nye storfilm på 70mm på Cinemateket for den beste måten å oppleve det ferdige resultatet på.

    Historiefortelling på Sitt Beste

    Oppenheimer” er en film som tar historiefortelling til nye høyder. Med et engasjerende manuskript og imponerende skuespillerprestasjoner, dykker filmen dypt inn i Oppenheimers indre kamp som en briljant forsker som ufrivillig blir en arkitekt for ødeleggelse. Cillian Murphy som J. Robert Oppenheimer og Emily Blunt som hans hustru Kitty Oppenheimer leverer uforglemmelige roller som gir liv til dette kompliserte ekteparet.
    Handlingen i “Oppenheimer” er konsentrert rundt Oppenheimers rolle i utviklingen av atombomben under andre verdenskrig. Filmen gir en dyp innsikt i hans komplekse karakter, hans følelser av ambivalens og skyld, samt den utrolige vitenskapelige oppdagelsen som endret verden for alltid.
    Nolan, kjent for sin bruk av tid i filmfortelling, gir oss igjen en mesterlig utført film som hopper frem og tilbake i tid, og gir oss glimt av Oppenheimers liv fra barndommen til den episke testen i New Mexico-ørkenen. Dette tidsbruket gir publikum en forståelse av Oppenheimers dype indre konflikter og hans komplekse forhold til sitt eget verk.
    I Christopher Nolans nye film, «Oppenheimer», spiller Cillian Murphy hovedrollen som J. Robert Oppenheimer, den amerikanske fysikeren som hadde tilsyn med Manhattan-prosjektet i Los Alamos / Universal Pictures
    På den positive siden gir “Oppenheimer” en dyp og fascinerende innsikt i Oppenheimers komplekse karakter og hans rolle i utviklingen av atombomben under andre verdenskrig. Cillian Murphy gir en gripende prestasjon som Oppenheimer, og filmens bruk av tid i fortellingen gir dybde til karakterens indre konflikter.
    Derimot er filmens eksperimentelle tilnærming ikke alltid like vellykket. Noen seere kan finne det vanskelig å følge den tidslinje-hoppende strukturen, og dette kan føre til forvirring i visse øyeblikk. Det er også en risiko for at filmen kan virke for treg for de som foretrekker en mer hendelsesrik handling.
    Skuespillet i filmen er generelt sterkt, men noen birolleinnehavere får ikke den samme oppmerksomheten og utviklingen som hovedkarakterene, noe som kan føre til at visse scener føles mindre engasjerende enn andre.
    Nolans regi og Hoyte van Hoytema’s cinematografi skaper en filmopplevelse som er like visuelt imponerende som den er intellektuelt tilfredsstillende. De brede landskapene, de vakre rekonstruksjonene av historiske hendelser og den subtile bruken av lys og skygge skaper et unikt visuelt språk som engasjerer og utfordrer publikum.

    Filmen griper tak i de dype etiske dilemmaene som Oppenheimer og hans kolleger stod overfor da de arbeidet med å skape den første atombomben. Den utforsker spørsmål om samvittighet, ansvar og det menneskelige ansvaret for våre egne skaperverk. “Oppenheimer” tvinger publikum til å reflektere over vår egen rolle i historien og de valgene vi tar i en verden preget av vitenskapelig og teknologisk utvikling. Likevel er “Oppenheimer” en nytelse å se på, spesielt i de spesielle drømme- og marerittscenene. Likevel kan noen av filmens visuelle effekter og manipulasjoner av tid og rom virke litt overdrevne for enkelte seere.
    En spennende tilføyelse til rollebesetningen er Robert Downey Jr., som spiller en sentral figur i historien. Downey Jr. gir en karismatisk og overbevisende tolkning av sin rolle, og hans tilstedeværelse gir filmen et ekstra lag av kompleksitet. Hans dynamiske skuespill er en fryd å se på, og han gir et friskt pust til filmen.
    Robert Downey Jr. i “Oppenheimer.” (Melinda Sue Gordon/Universal Pictures)
    “Oppenheimer” er en film som vil appellere sterkest til de som setter pris på utfordrende fortellinger og eksperimentell filmkunst. Mens den har sine brilliante øyeblikk og gir dyp refleksjon, kan den også føles uforutsigbar og ujevn i sin tilnærming.
    Samlet sett er “Oppenheimer” en film som er verdt å se for de som søker en tankevekkende og original filmopplevelse. Men den kan ikke unngå noen fallgruver som kan gjøre den mindre tilgjengelig for et bredt publikum. Christopher Nolan utfordrer grensene for filmskaping, men denne gangen kan han ha kommet litt for langt for noen seere.
    Så, mens “Oppenheimer” har sine styrker og enestående øyeblikk, er det viktig å være klar over dens potensielle utfordringer før man går inn i denne filmopplevelsen.
    Du kan kjøpe billetter til Oppenheimer her:

    Hvis du ønsker å få en forsmak på hva “Oppenheimer” har å by på, kan du sjekke ut filmens spennende trailer her:

    SE OGSÅ: Anmeldelse: “Transformers, Rise of the Beasts” – Tilbake til kinolerretet med et brak
  • Anmeldelse: “Transformers, Rise of the Beasts” – Tilbake til kinolerretet med et brak

    Anmeldelse: “Transformers, Rise of the Beasts” – Tilbake til kinolerretet med et brak

    24.Juni 2023 av Silke og Aroma

    Vi var så heldige og anmeldte den storslåtte filmen i regi av ODEON Kino Storo i deres IMAX storsal for den beste opplevelsen.

    Transformers: Rise of the Beasts’ tar publikum med på et actionfylt eventyr som etterlater en i ren beundring og begeistring. Denne filmen leverer en høyoktan opplevelse som vil få hjertet ditt til å slå raskere, og tar Transformers-franchisen til nye høyder.
    Historien tar oss med tilbake til Transformers-universet, og introduksjonen av nye Autobots og Decepticons inspirert av fantastiske beist fra forskjellige kulturer gir en frisk vri. Actionsekvensene er spektakulære og holder publikum på kanten av setet. Fra intense biljakter til monumentale robotkamper, er det visuelle utførelsen enestående, og effektene er sømløse.
    elsker.
    En annen styrke ved filmen er dens engasjerende og velformede manus. Mens den bygger på kjente Transformers-elementer, klarer den likevel å overraske med intrikate plottvister og velutviklede karakterbuer. Dialogen er smart skrevet og fanger essensen av hver karakter, samtidig som den gir nok rom for action og spenning.
    How It Takes an Old 'Beast Wars' to Make a New 'Transformers' - The New York Times

    Regissør Steven Caple Jr har virkelig klart å fange den episke skalaen av Transformers-universet. Actionsekvensene er spektakulære og visuelt imponerende. Fra intense biljakter gjennom travle bygater til intense robotkamper på verdens mest kjente landemerker, er hver scene en visuell fest for øynene. Effektene er sømløse og gjør at Transformers virker helt virkelige.

    Skuespillerne leverer også sterke prestasjoner. Peter Cullen som spiller hovedrollen som Optimus Prime, er overbevisende og tar oss med på en emosjonell reise. David Kayne gir også en minneverdig opptreden som Megatron, og deres kjemi på skjermen er elektrisk. Det er også verdt å nevne Colman Domingos prestasjon som den karismatiske skurken Unicron, som virkelig stjeler scenen hver gang de er til stede.
    En annen styrke ved ‘Transformers: Rise of the Beasts’ er filmens balanse mellom action og emosjonell dybde. Historien tar seg tid til å utforske karakterenes indre konflikter og deres personlige reiser. Dette gir filmen en følelse av mening og gjør at publikum kan koble seg følelsesmessig til rollefigurene.

    I tillegg fortsetter ‘Transformers: Rise of the Beasts’ å utforske temaer som identitet, samarbeid og ansvar. Den utforsker forholdet mellom mennesker og Transformers på en ny måte, og presenterer dilemmaer og konflikter som berører publikum. Selv om karakterutviklingen har sine svakheter, klarer filmen å skape øyeblikk av følelsesmessig resonans og utforsker de menneskelige sidene av historien.

    Transformers: Rise of the Beasts' shoot raises Peru profile - Variety

    Selv om filmen leverer en høyoktan opplevelse som vil få hjertet ditt til å slå raskere, sliter den utover i filmen med å utvikle karakterene til sitt fulle potensial.En utfordring er balansen mellom action og karakterutvikling. Mens actionsekvensene er imponerende, kommer karakterene noen ganger i bakgrunnen. Mer tid og fokus på deres indre konflikter og personlige reiser ville ha bidratt til å skape en mer engasjerende opplevelse.

    Musikken, lyddesignet og lydredigeringen er en annen styrke ved filmen. De bidrar til å skape en intens og atmosfærisk opplevelse, og forsterker den allerede høye spenningen i actionsekvensene.
    En utfordring filmen står overfor er imidlertid dens lengde. På over to timer kan det være øyeblikk der tempoet føles noe ujevnt, og noen scener kunne ha vært strammet inn for å opprettholde et mer sammenhengende narrativ.

    Tross disse negative aspektene, er ‘Transformers: Rise of the Beasts’ likevel en underholdende film som vil glede fans av action og visuell praktfullhet. Med sine spektakulære effekter og intense scener, tilbyr den en opplevelse som vil ta pusten fra deg. Selv om den ikke når helt opp til sitt potensial, lover filmen en spennende fremtid for Transformers-franchisen.
    Terningkast3silkeogaroma
    Du kan kjøpe billetter til Transformers Rise of the Beats her
    ODEON Kino tilbyr både LUXE by Lexus sal og IMAX for visning av filmen.

    Se traileren til filmen her:

  • Anmeldelse: “Indiana Jones and The Dial Of Destiny” Eventyret lever videre

    Anmeldelse: “Indiana Jones and The Dial Of Destiny” Eventyret lever videre

    29.Juni 2023 av Silke og Aroma
    Indiana Jones and the Lost Legacy er en actionfylt eventyrfilm som tar publikum med på en ny og spennende reise sammen med den ikoniske arkeologen Indiana Jones. Denne gangen er det ingen ringere enn Harrison Ford som igjen inntar rollen som den fryktløse og karismatiske helten, og han skuffer ikke.
    Filmen tar oss med til eksotiske steder rundt om i verden, og vi blir kastet inn i et fartsfylt eventyr fylt med farlige feller, skjulte skatter og nervepirrende actionsekvenser. Handlingen er godt balansert, og man blir kontinuerlig holdt på kanten av stolen mens man følger Indiana Jones’ jakt på det legendariske “Lost Legacy”.
    Harrison Ford defends de-aging in new 'Indiana Jones' movie
    Det er ingen tvil om at denne filmen er tro mot den originale Indiana Jones-serien. Steven Spielberg gjør en utmerket jobb med å fange essensen av den klassiske eventyrstemningen, samtidig som han legger til nye og overraskende elementer. Han balanserer det kjente og kjære med det friske og nyskapende på en imponerende måte.
    Skuespillerprestasjonene er også bemerkelsesverdige. Harrison Ford gir oss en fantastisk oppvisning som Indiana Jones, og han beviser at han fortsatt har den samme energien og sjarmen som gjorde karakteren så ikonisk. Det er også verdt å nevne den talentfulle støttebesetningen som gir liv til en rekke fargerike figurer som Indiana Jones møter på sin reise.
    Selv om filmen introduserer noen nye figurer, kunne noen seere føle at deres involvering og plassering i historien ikke var like solid som Indiana Jones selv. Noen av karakterene kunne ha fått mer utvikling og bakgrunnsinformasjon for å skape en dypere forbindelse med publikum

    Indiana Jones and the Lost Legacy har mange elementer som vi elsker fra tidligere filmer i franchisen, kan noen seere ha ønsket seg mer originalitet og overraskelser i plottet. Det kan virke som om noen av elementene og vendingene er litt forutsigbare for de som er kjent med Indiana Jones-serien.
    Indiana Jones' box-office destiny? A lukewarm $60 million debut in North America | The Seattle Times
    Visuelt sett er filmen en fryd for øyet. Spektakulære filmsett, imponerende spesialeffekter og fantastisk kamerabevegelse skaper en oppslukende opplevelse som tar oss med på en reise gjennom tid og rom. Lyddesignet og musikken bidrar også til å forsterke spenningen og intensiteten i filmen.

    Regissør James Mangold tar over stafettpinnen
    leverer en filmopplevelse som både hedrer den originale seriens arv og introduserer friske ideer. Han balanserer elegant mellom actionfylte sekvenser og karakterutvikling, og skaper en dynamisk fortelling som engasjerer og overrasker publikum

    Grunnen til at Indiana Jones and the Lost Legacy får terningkast 4 er dens evne til å fange essensen av den elskede Indiana Jones-serien samtidig som den utforsker nye territorier. Den balanserer perfekt mellom action, eventyr, humor og emosjonell dybde, og den holder publikum engasjert og underholdt fra begynnelse til slutt. Med sin solide regi, imponerer filmen.
    Du kan kjøpe billetter til Indiana Jones and the Dial of Destiny her

    Se traileren til filmen her:

  • Anmeldelse: “Bullet Train” – en feiltenning av en antatt actionkomedie

    Anmeldelse: “Bullet Train” – en feiltenning av en antatt actionkomedie

    4.August 2022 av Silke og aroma

    Bullet Train, en tilpasning av den japanske romanen Maria Beetle av Kōtarō Isaka fra John Wick medregissør David Leitch, er det du får når du tar en allerede pulserende thriller om leiemordere på et tog og overdriver den med hundrevis av millioner dollar i visuelle effekter, A-liste skuespillere, umotiverte cameos, og et slynget plott som ikke vet hvordan det skal holde seg på kurs.

    Mens Bullet Trains grunnleggende premiss er en oppskrift på moro og lykkes med å underholde med behagelig actionkoreografi, er det aldri så smart som det tror det er, og heller ikke så spennende som det burde være. Sammen med Hollywoods uopphørlige fetisj for asiatiske omgivelser som endimensjonale fornøyelsesparker med neonlys, yakuza, anime-maskoter og karaokepophits, og Bullet Train kan føles mer regressiv enn lekenheten tilsier. At filmen bare aldri synger er kanskje dens alvorligste krenkelse.

    På kino er Bullet Train ikke komplisert selv med sin overkokte plotting og bleke imitasjoner av Quentin Tarantino og Edgar Wrights stiler. På et høyhastighetstog gjennom Japan – en rik kultur og geografi destillert til CGI-fjell og nabolag bygget utelukkende for å bli vraket – kolliderer en kadre av mordere, kriminelle og andre snuskete skikkelser med motstridende mål. Sjefen for dem er Ladybug, en amerikansk leiemorder (Brad Pitt) som vil ha en “enkel” jobb for en gangs skyld.

    Men det er noen som står i veien for den enkle oppgaven hans – å stjele en koffert – videre står selvbetjente skurker revet fra grafiske romaner. Det er den hevngjerrige kartellmorderen Wolf (Bad Bunny), giftbrukeren Hornet (Zazie Beetz i en glorifisert cameo) og en villedende skolejente med kallenavnet The Prince som, til tross for innsatsen til Netflix-stjernen Joey King, er underutviklet som “lolita femme fatale” filmen vil at hun skal være. Det er også to britiske gangstere, brødrene Lemon (Aaron Taylor-Johnson) og Tangerine (Brian Tyree Henry). Sistnevnte har en akademisk besettelse av Thomas the Tank Engine, og det er bisarr nok en av filmens sterkeste narrative gjennomgående linjer.

    Aaron Taylor-Johnson og Brad Pitt i Bullet Train (2022)

    Balanserer ut filmens rollebesetning av ulikte vestlendinger, er den japanske tungvekteren Hiroyuki Sanada og den britisk-japanske skuespilleren Andrew Koji (Warrior), som en far og sønn med dype bånd til filmens større plott. Det er et skinn av en god film når disse to deler skjermen; begge har bevist potensial for rekkevidde som virkelig kan forbløffe publikum, gitt riktig materiale og omsorg. Men Hollywood er for besatt av å legge samurai-sverd i hendene deres akkurat nå at Bullet Trains markedsføring undersolgte dem begge, som for å være tydelig er like involverte som deres amerikanske medstjerner, er dårlig optikk på toppen av filmens smertefulle banale visjon om Japan.

    Det er tider når Bullet Train er en flause, og det er flere ganger enn jeg vil innrømme. Disse skuespillerne har det tydeligvis gøy, og det stråler gjennom skjermen. Handlingen er også tegneserieaktig i sin dynamiske innramming og kinetiske tempo. Leitch, som sammen med Chad Stahelski gjorde John Wick til den steinkalde klassikeren den er, beviser her at han er en dyktig sceneregissør i hjertet. De trange rammene til det titulære kuletoget og dets mange funksjonelle biler gir massevis av visuell pizazz. Men det kan føles som om hele manuset eksisterer for å gi kontekst for koreografien – som om vi virkelig trenger å bry oss om disse forferdelige menneskene for å bli begeistret av deres forsøk på å stikke øyeeplene med spisepinner.

    Brad Pitt, en amerikansk snikmorder med kodenavnet Ladybug, som tar avstand med andre mordere – på et høyhastighetstog i Japan. Sony Pictures

    I en lang scene er Brad Pitt dypt fascinert av et automatisk toalett. Om det taler til USAs manglende evne til å investere ordentlig i infrastruktur eller at filmskaperne mobber publikum til den filmatiske ekvivalenten til en som mobber, er uklart. Det kan være begge deler, og uansett har du den urokkelig grove følelsen av toalettvann i ansiktet.

    Det finnes derimot verre filmer enn Bullet Train. Men du kan og bør søke etter bedre filmer også. Filmens forlokkende asiatiske talent er de å se, inkludert Yoshi Sudarso, hvis korte opptreden som en ung Hiroyuki Sanada er mer engasjerende enn halvparten av filmens stjernehimmelensemble. Andre etablerte japansk-amerikanske talenter som Masi Oka og Karen Fukuhara, som er en legit naturkraft på The Boys, blir vanvittig underutnyttet som egentlig statister. I fremtiden, håper jeg, vil de alle ha mer kjøttfulle roller enn her i Bullet Train, hvor de spiller andre fiolin til filmens nihilistiske og destruktive vestlige karakterer.

    For en film drevet av bevegelse fremover, kommer ikke Bullet Train langt. Til tross for sin rampete følsomhet og noen ganger livlige retning, gjør ikke Bullet Train destinasjonen sine ambisjoner. Det som kunne og burde vært en stram, stjernespekket thriller om mordere i et uunngåelig scenario, er i stedet en oppskrudd blockbuster med passive, lite like karakterer, sliten design og datert stil. Ja, du kan slå av hjernen og nyte turen. Men hvor bringer det deg egentlig?

    Terningkast3silkeogaroma

    Se traileren til “Bullet Train” her:

    SE OGSÅ: ´Zappa´Film- Anmeldelse: En rockestjerne uten like

  • Anmeldelse: “Drive My Car” – en elektriserende tilpasning av Murakamis prosa

    Anmeldelse: “Drive My Car” – en elektriserende tilpasning av Murakamis prosa

    18.Februar 2022 av Silke og aroma

    For å yte rettferdighet til å anmelde denne filmen grunnet dens lange spilletid , er det noen mindre spoilere av hendelser som er avbildet i de tidlige stadiene av filmen i denne anmeldelsen.

    yûsuke Hamaguchi’s Drive My Car er et gjennomtenkt og gåtefull karakterdrama, basert på en novelle av den berømte forfatteren Haruki Murakami.

    Yûsuke (Hidetoshi Nishijima) er en suksessfull teaterregissør, gift med TV-sjef Oto (Reika Kirishima). De deler et komplekst, kreativt forhold. En ettermiddag kommer Yûsuke uventet hjem og oppdager at Oto har en affære med en ung skuespiller, Kōji (Masaki Okada), men han sier ikke et ord.

    Yûsuke elsker å kjøre bilen sin, en rød Saab, og kjøre linjer på vei til jobb, og spille mot scener som Oto har spilt inn for ham på kassett. Det er under en av disse øvelsene Yûsuke er involvert i en liten ulykke. Selv om han er uskadd, får Yûsuke på sykehuset vite at han har glaukom og vil miste synet på det ene øyet. Ikke lenge etterpå forstyrrer en tragisk hendelse livet deres for alltid.

    Fra filmen “Drive My Car”

    To år senere aksepterer Yûsuke et opphold på et teater i Hiroshima for å sette opp en produksjon av onkel Vanya. Teateret tildeler ham en sjåfør, Misaki (Tōko Miura), og selv om han først er motvillig, er han enig. De to finner raskt ut at et bånd er knyttet.

    Yûsukes skuespill er høyt ansett og kjent for å være flerspråklige produksjoner. Den ukonvensjonelle tilnærmingen ser at skuespillere snakker forskjellige språk – japansk, mandarin, koreansk, engelsk og koreansk tegnspråk – mens en skjerm projiserer undertekster over dem. Selv om det er forventet å opptre selv, kaster Yûsuke uventet Kōji i tittelrollen.

    På nesten tre timer er filmen Drive My Car i svært sakte tempo, men likevel gripende drama, mer opptatt av hvem disse menneskene er enn hendelsene som skjer med dem. Den ligner på en eller annen måte Chang-dong Lees Burning (Beoning), ved at den ekstrapolerer en Murakami-novelle til maratonlengde, og gir fokus til karakteren slik at forhold føles ekte og aldri konstruert.

    Drive My Car har ikke hastverk med å få fram poenget sitt – tittelsekvensen begynner for eksempel ikke før 40 minutter inn i filmen – men det er fengslende å se Yûsuke og Misaki sakte bli venner og finne ting til felles – selv om de er en del av den forbindelse, er tap og en delt følelse av anger en del av det også. Vi kan bli fristet til å tenke på forholdet deres som på en eller annen måte faderlig. Filmen er ikke subtil når den påpeker at Misaki er på samme alder som Yûsukes datter ville ha vært hvis hun hadde overlevd lungebetennelse. Men Yûsuke oppfører seg egentlig ikke på en foreldrelig måte. Deres dynamikk er en av voksende respekt og vennskap, der hver lærer av den andre, men ikke som en familiær erstatning.

    Selv om det ikke er nødvendig å være kjent med Anton Tsjekhovs onkel Vanya for å nyte Drive My Car, kan de som er kjent med det russiske skuespillet være i stand til å trekke rikere sammenligninger og gjenkjenne vanlige temaer. Likevel gir Yûsukes flerspråklige teateroppsetninger fascinerende visninger. Hans eneste retning, tidlig, er at skuespillerne hans skal lese teksten, og sette seg inn i den i en så intens grad at de er i stand til å samhandle på scenen uten å kunne den andres språk. Det blør inn i Yûsukes virkelige liv også, da han og Miaski blir invitert på middag hjemme hos assistenten hans. Selv om det er oversatt, speiler middagssamtalene øvingsdynamikken, med tre ulike språk rundt bordet.

    Drive My Car er et av de spennende dramaene som tar en langsom, og til tider nesten vag retning. Dens sløvt fengslende historiefortellingen er vanskelig å formidle i verken denne anmeldelsen eller filmens trailer. Men til slutt innser du at denne langsomme tilnærmingen, sveiset sammen med utmerkede hovedprestasjoner fra Nishijima og Miura, er absolutt verdt og at Drive My Car har trollbundet deg hele tiden.

    Se traileren til “Drive my car” her:

    SE OGSÅ: ´Zappa´Film- Anmeldelse: En rockestjerne uten like

  • Vinn kinobilletter til Foo Fighters filmen «Studio 666»

    Vinn kinobilletter til Foo Fighters filmen «Studio 666»

    Konkurranse i samarbeid med Odeon Kino Storo

    Det legendariske rockebandet Foo Fighters flytter inn i en villa i Enico i California som er fylt med en god dose rock-and-roll historie av den grusomme sorten for å finne inspirasjon og for å spille inn deres etterlengtede tiende album. I det de flytter inn i villaen begynner Dave Grohl å føle at det er noe som ikke helt stemmer, og må etterhvert kjempe mot overnaturlige krefter som truer både ferdigstillelsen av albumet, men det som verre er; livene til medlemmene i bandet.

    Fredag 25. februar møter Foo Fighters sine demoner i STUDIO 666!!😈
    I samarbeid med Odeon Kino kan du vinne 2 billetter, samt vinyl av albumet som ble spilt inn i det hjemsøkte studioet –  Medicine at Midnight!  Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar med din favorittlåt av Foo Fighters🤘du finner konkurransen ved å trykke her

    Se den nifse og spennende traileren til “STUDIO 666”:



    Vinner trekkes 23. februar .

  • Beyoncé i en Glam Vintage Look under andre natt av Jay-Zs Veldedighet Gala

    Beyoncé i en Glam Vintage Look under andre natt av Jay-Zs Veldedighet Gala

    18. November 2019 av Mayhan Rostamkhel

    Beyoncé ser ut som en milliard dollar!

    Den andre natten av Jay-Zs Shawn Carter Foundation Gala Helg i Hollywood, Florida, gikk “Crazy in Love” -sangeren ut igjen, og fikk hodene til å vri seg tilbake og kjevene til å falle. Bare ta videoen på Instagram av henne som gjør runder som eksempel – Dronning Bey kan sees på vei til det andre arrangementet i helgen, iført en sølv glatt kjole parret glamorøst med en fuskepels.

    I videoen smiler moren til tre seg gjennom Hard Rock Hotel and Casino i Florida, vinker og ser tilbake på det som ser ut til å være fans og andre tilskuere. Jay-Z kan også sees gå rett bak henne og ser dapper ut igjen i en helt svart drakt.

    På lørdag kveld valgte sangerinnen et mer trykkende og dristig sminkeopptrykk, iført en skarlagensrøtt leppestift, noe som fikk hennes look til å se ut mye mer glam ut. “Drunk in Love” -sangeren bar løse bølger ut av ansiktet for å gjøre plass for diamantøreringene hennes.

    Under festlighetene på lørdag ble Beyoncé også avbildet med den 13 år gamle underholderen Dawan ‘Wanny Boy’ Brown som la ut selfien sin på Instagram. Han tekstet den: “Ingen bilder, vær så snill @beyonce #shawncarterfoundationgala.”

    Denne helgen markerte den innviende Shawn Carter Foundation Gala Weekend på det nyrenoverte Hard Rock Hotel and Casino. Det startet fredag kveld med en high-stakes pokerturnering med en stjernespekket invitasjonsliste som kom sammen for å støtte en stor sak. Gallaen samlet inn seks millioner dollar.

    Fredag 15. november ble “Brown Skin Girl” -sangeren oppdaget å nyte natten ute på kasinoet til den eneste invitasjonen High Roller Blackjack-turneringen. Den kvelden forbløffet hun oss også med moteutseendet sitt. 38-åringen viste frem den vakre figuren sin med en glitrende paljettkjole som hun parret seg med en pyntet clutch, dinglende øreringer og stroppede hæler.

    Andre kjendiser som deltok i helgen inkluderer Gloria Carter, Alicia Keys, DJ Khaled, Meek Mill, Robert Kraft, Normani, Swizz Beatz, Fabulous, Robin Roberts, Tyler Perry, Yo Gotti, Dapper Dan, Eddie Rosario, Michael Blackson, Mrs. Tina og Richard Lawson og DJ Trauma.

    Shareif Ziyadat

    Alle inntektene som heves i helgen under Jay-Zs veldedighetsgalla vil gå til finansiering av prep-verksteder for studenter, bussturer, studier i utlandet og samfunnets velviljeprogrammer for de som trenger det.

    “Å utstyre ungdommene våre med verktøy for å lykkes, vil alltid være en prioritet for meg og min familie,” sa Jay-Z til Billboard. “Jeg ser frem til å fortsette det oppdraget i årets Shawn Carter Foundation Gala Weekend, hvor vi skal feire våre lærde sand og fortsette å støtte unge mennesker på en meningsfull måte.”

    SE OGSÅ: Shawn Mendes og Camila Cabello tilbringer hele basketballdaten med å kysse

  • Bekrefter brudd for “Paradise”-paret

    Bekrefter brudd for “Paradise”-paret

    8. November 2019 av Alexina Klev

    Paradise-paret går nå hver til sitt.

    Realitydeltakerne Mario Riera og Sofie Karlstad ble et par tidligere i år, etter at begge deltok i «Paradise Hotel». Nå er det slutt mellom paret.

    Sofie Karlstad (22) og Mario Riera (21) fra årets «Paradise hotel» bekreftet Torsdag via sosiale medier at de ikke lenger kjærester er.
    Paret ble sammen etter andreplassen i Paradise Hotel.

    Det annonserte Karlstad selv på sin Instagram-profil torsdag ettermiddag.

    – ´Hei alle. Dette blir ikke noen lang forklaring, men jeg og Mario har valgt å skille lag. Vi er fortsatt gode venner, så det er ikke noe drama. Håper alle respekterer det´, skriver Karlstad.

    Eks-kjæresten til Sofie, Mario Riera har dermed også bekreftet bruddet på sin egen Instagram-profil og skriver følgende på sin my-story:

    – Vi har valgt og gå hver våre veier. Er veldig glad i hun, og vi kommer fortsatt til å være venner, men noen ganger bare funker det ikke. Skikkelig kjipt at det skal ende slik, men er veldig glad for at jeg ble kjent med hun. Planen fremover er å flytte tilbake til Bergen, og ta det derfra, skriver han.

    ´Reality-paret´ var begge deltakere i årets storslagne sesong av Paradise Hotel som gikk på TV 3. Begge stjernene kom sammen helt til finalen, men endte til slutt på en sterk andreplass.

    SE OGSÅ: Kim Kardashian West sier det å fjerne ´Instagram likes´ kan være positivt for mental helse

  • Forskere har nettopp erklært Bella Hadid den vakreste kvinnen i verden

    Forskere har nettopp erklært Bella Hadid den vakreste kvinnen i verden

    22. Oktober 2019 av Alexina Klev

    Formelen lyver ikke

    Vitenskapen har nettopp bekreftet at Bella Hadid er den vakreste kvinnen i verden i henhold til en matematisk ligning kjent som ´Beauty Phi´ utviklet av de gamle grekere.

    ‘Golden Ratio Of Beauty’ tar hensyn til plasseringen av leppene, nesen, haken og kjevelinjen. Denne spesielle studien ble utarbeidet av en Harley Street klinikk kirurg kalt Dr Julian De Silva.

    Han brukte digital ansiktskartlegging for å analysere hvordan kjendisenes ansikter stemte overens med den eldgamle formelen. Resultatene kommer sannsynligvis ikke som en overraskelse for folk flest, med Beyonce, Amber Heard og Ariana Grande som ble de fem beste i perfekte kamper.

    GETTY

    Fortsatt sikret supermodellen lett sin førsteplass med ansiktet inn i en utrolig 94,35% kamp for statiusen. Dronning B kom inn til en respektabel andreplass med en score på 92,44%.

    Legen åpnet for resultatene av studien sin og sa: “Bella Hadid var den klare vinneren da alle elementer i ansiktet ble målt for fysisk perfeksjon.

    Han la til: “Hun hadde den høyeste samlede lesningen for haken hennes, som lå på en score på 99,7% hvilket bare ligger 0,3% fra å være den perfekte formen. Bella kom også på andreplass bak Scarlett Johansson for plasseringen av øynene.

    GETTY

    “Beyoncé løp henne et nær andreplass, og scoret de høyeste karakterene for ansiktsformen (99,6%) og fikk veldig høye score for øynene, brynsområdet og leppene.”

    Alt i alt er det ikke en dårlig dag å være Bella.

    SE OGSÅ: Netflix ´klappet´ tilbake på en fan som hevdet at Riverdale seksualiserer tenåringsjenter