4.August 2022 av Silke og aroma
Bullet Train, en tilpasning av den japanske romanen Maria Beetle av Kōtarō Isaka fra John Wick medregissør David Leitch, er det du får når du tar en allerede pulserende thriller om leiemordere på et tog og overdriver den med hundrevis av millioner dollar i visuelle effekter, A-liste skuespillere, umotiverte cameos, og et slynget plott som ikke vet hvordan det skal holde seg på kurs.
Mens Bullet Trains grunnleggende premiss er en oppskrift på moro og lykkes med å underholde med behagelig actionkoreografi, er det aldri så smart som det tror det er, og heller ikke så spennende som det burde være. Sammen med Hollywoods uopphørlige fetisj for asiatiske omgivelser som endimensjonale fornøyelsesparker med neonlys, yakuza, anime-maskoter og karaokepophits, og Bullet Train kan føles mer regressiv enn lekenheten tilsier. At filmen bare aldri synger er kanskje dens alvorligste krenkelse.
På kino er Bullet Train ikke komplisert selv med sin overkokte plotting og bleke imitasjoner av Quentin Tarantino og Edgar Wrights stiler. På et høyhastighetstog gjennom Japan – en rik kultur og geografi destillert til CGI-fjell og nabolag bygget utelukkende for å bli vraket – kolliderer en kadre av mordere, kriminelle og andre snuskete skikkelser med motstridende mål. Sjefen for dem er Ladybug, en amerikansk leiemorder (Brad Pitt) som vil ha en “enkel” jobb for en gangs skyld.
Men det er noen som står i veien for den enkle oppgaven hans – å stjele en koffert – videre står selvbetjente skurker revet fra grafiske romaner. Det er den hevngjerrige kartellmorderen Wolf (Bad Bunny), giftbrukeren Hornet (Zazie Beetz i en glorifisert cameo) og en villedende skolejente med kallenavnet The Prince som, til tross for innsatsen til Netflix-stjernen Joey King, er underutviklet som “lolita femme fatale” filmen vil at hun skal være. Det er også to britiske gangstere, brødrene Lemon (Aaron Taylor-Johnson) og Tangerine (Brian Tyree Henry). Sistnevnte har en akademisk besettelse av Thomas the Tank Engine, og det er bisarr nok en av filmens sterkeste narrative gjennomgående linjer.
Balanserer ut filmens rollebesetning av ulikte vestlendinger, er den japanske tungvekteren Hiroyuki Sanada og den britisk-japanske skuespilleren Andrew Koji (Warrior), som en far og sønn med dype bånd til filmens større plott. Det er et skinn av en god film når disse to deler skjermen; begge har bevist potensial for rekkevidde som virkelig kan forbløffe publikum, gitt riktig materiale og omsorg. Men Hollywood er for besatt av å legge samurai-sverd i hendene deres akkurat nå at Bullet Trains markedsføring undersolgte dem begge, som for å være tydelig er like involverte som deres amerikanske medstjerner, er dårlig optikk på toppen av filmens smertefulle banale visjon om Japan.
Det er tider når Bullet Train er en flause, og det er flere ganger enn jeg vil innrømme. Disse skuespillerne har det tydeligvis gøy, og det stråler gjennom skjermen. Handlingen er også tegneserieaktig i sin dynamiske innramming og kinetiske tempo. Leitch, som sammen med Chad Stahelski gjorde John Wick til den steinkalde klassikeren den er, beviser her at han er en dyktig sceneregissør i hjertet. De trange rammene til det titulære kuletoget og dets mange funksjonelle biler gir massevis av visuell pizazz. Men det kan føles som om hele manuset eksisterer for å gi kontekst for koreografien – som om vi virkelig trenger å bry oss om disse forferdelige menneskene for å bli begeistret av deres forsøk på å stikke øyeeplene med spisepinner.
I en lang scene er Brad Pitt dypt fascinert av et automatisk toalett. Om det taler til USAs manglende evne til å investere ordentlig i infrastruktur eller at filmskaperne mobber publikum til den filmatiske ekvivalenten til en som mobber, er uklart. Det kan være begge deler, og uansett har du den urokkelig grove følelsen av toalettvann i ansiktet.
Det finnes derimot verre filmer enn Bullet Train. Men du kan og bør søke etter bedre filmer også. Filmens forlokkende asiatiske talent er de å se, inkludert Yoshi Sudarso, hvis korte opptreden som en ung Hiroyuki Sanada er mer engasjerende enn halvparten av filmens stjernehimmelensemble. Andre etablerte japansk-amerikanske talenter som Masi Oka og Karen Fukuhara, som er en legit naturkraft på The Boys, blir vanvittig underutnyttet som egentlig statister. I fremtiden, håper jeg, vil de alle ha mer kjøttfulle roller enn her i Bullet Train, hvor de spiller andre fiolin til filmens nihilistiske og destruktive vestlige karakterer.
For en film drevet av bevegelse fremover, kommer ikke Bullet Train langt. Til tross for sin rampete følsomhet og noen ganger livlige retning, gjør ikke Bullet Train destinasjonen sine ambisjoner. Det som kunne og burde vært en stram, stjernespekket thriller om mordere i et uunngåelig scenario, er i stedet en oppskrudd blockbuster med passive, lite like karakterer, sliten design og datert stil. Ja, du kan slå av hjernen og nyte turen. Men hvor bringer det deg egentlig?
