Silke og Aroma anmelder Kunsteren og Tyvn

Anmeldelse: ´Kunstneren og Tyven´ er årets mest rørende og fascinerande dokumentarfilm

7.November 2020 av Mayhan Rostamkhel

I den iøynefallende nye dokumentarfilmen avsløres det uvanlige følelsesmessige båndet mellom en tsjekkisk maler og den norske mannen som stjal to av hennes verk.

“En kunstner som knytter et bånd til en kriminell narkoman som stjal maleriene hennes i Benjamin Rees nyeste dokumentarfilm.”

Barbora Kysilkova, en tsjekkisk maler, hadde nylig flyttet til Oslo da hun fikk en bekymringsfull telefonsamtale fra en gallerist. To menn hadde brutt seg inn i Galleri Nobel i dagslys, og stakk av med to verk. Begge var hennes. Hun var ikke så sint og forvirret. “Hvorfor skulle noen stjele kunsten min?” lurte hun på. Det var en del beskjedenhet – “Jeg er ikke en kjent kunstner som er verdt det å bryte inn, bryte en lov og stjele. Jeg er ikke Picasso, ”sa hun til pressen – og delvis praktisk. De to stjålne verkene, Chloe & Emma og Swan Song, var absorberende, fotorealistiske malerier som begge strakte seg utover 4x6ft. Tyvene klarte ikke bare å gå ut med lerretene rullet opp under armene, men rørte forsiktig over 200 stifter for å fjerne dem fra rammene intakte, en oppgave som ville ta en ekspert minst en time.

Karl-Bertil Nordland sa at han stjal maleriene ‘fordi de var vakre’.
Foto: Neon

Kysilkova var like mye fiksert på mennene som nøye skjulte seg med to av hennes elskede verk som med gjenopprettingen av maleriene selv. Så da sikkerhetsopptak førte til arrestasjonen av tyvene, men ikke maleriene, tok hun saken i egne hender. Da hun var forberedt på å være vitne til rettssaken mot en tyv, en tungt tatovert mann med tidligere fengselshistorie ved navn Karl-Bertil Nordland, følte hun seg “veldig nysgjerrig som en person, men først og fremst som kunstner”, sa hun. “Jeg visste ikke hva, men jeg visste at noe måtte gjøres med det.” Hvis han hadde stjålet mobiltelefonen hennes eller klokken hennes, kunne hun gå videre. Men ikke hennes arbeid. “Jeg kan ikke bare la det passere,” tenkte hun.

Og så nærmet hun seg vitneboksen og spurte Nordland: “Kanskje vi kunne møtes en gang? Selvfølgelig, alt for det formål at jeg gjerne vil lage et portrett av deg. “

Det resulterende virvaret i et forhold – et eksperiment i medfølelse, empati, forhandlinger om sårbarhet og de motstridende, underbevisste motivasjonene til å observere og bli observert – danner Maleren og tyven, en bemerkelsesverdig dokumentar av den norske filmskaperen Benjamin Ree som spiller mer som en kronglete narrativ film enn virkelige portretter. Filmen, som fikk strålende kritikker etter premieren på Sundance tidligere i år, sporer først kunstnerens vilje til å forstå Nordland, som hevdet å være for beruset til å huske hva han gjorde med hennes malerier (hans medskyldige er for det meste redigert. ut av denne fortellingen). Men i deres første møte etter retten på en restaurant i Oslo, husker han hvorfor han stjal dem: “Fordi de var vakre.”

Kunsttyven Karl-Bertil Nordland posert foran sitt portrett malt av kunstneren Barbora Kysilkova

Svaret hans vant over Kysilkova, som ikke kan motstå draget av en risikabel estetisk opplevelse; hun begynner å male ham, mens Ree, en recessiv tilstedeværelse, filmer deres trivelige møter i løpet av tre år. Før han møtte det rare paret, hadde Ree blitt fascinert av kunsttyveri, en kriminell kriminalitet med et delikat preg. En sjanse for Google-søk falt sammen med Galleri Nobel-ranet, og han koblet seg til Kysilkova for det han trodde ville være en kortfilm.

Det endret seg da han fortsatte å være vitne til at Nordland og Kysilkova åpnet for hverandre, og spesielt øyeblikket da maleren overrasket og avslører et portrett for den intetanende tyven. “Da vi først begynte å filme og før jeg ble kjent med Karl-Bertil, var han en virkelig tatovert fyr som hadde tilbrakt mange år i fengsel. Og for folk som ikke kjenner ham, kan han fremstå som en farlig person, ”sa Ree.

En tatovering brettet over Nordlands bryst: “Snitchers are a Dying Breed.” Men den herdede personaen, en finslipt voldelig og jern barndom, og senere narkotika, smuldret ved synet av Kysilkovas empatiske gjengivelse av hans likhet. Et tidsforløp av følelser spiller over ansiktet hans mens han sakte, alt sammen på en gang, bryter ned i hulk, og de to omfavner, et bånd forseglet. Scenen er en standout; intensiteten av menneskets ønske om å føle seg sett treffer som den skarpe høyden av å stupe i klart, kaldt vann.

Kunstneren og tyven

I andre halvdel av filmen ser vi Kysilkovas fortsette forfølgelsen av hennes malerier uten Nordland, hans fortsatte åpning av hans følelser under en periode i fengsel – bøyer de begge sine separate sluttbuer av følelser sammen igjen, om enn med noe filmskapende håndflate (som nevnt, lite blir avslørt av den andre medskyldige), til en tilfredsstillende og faglig avslørt sluttbue. Men forholdet mellom maleren og tyven forenes eller reduseres ikke så lett – det er, som det mest følelsesmessig rå og jordet av vennskap, født av universell ønske om å bli forstått, men føles likevel enestående i sine detaljer.

SE OGSÅ: Anmeldelse: ´Tenet´ er Christopher Nolans mest forvirrende film noensinne

Leave a Reply

Your email address will not be published.